Oversikt over eventyrene c",)

1. Den lille røde høna

2. Hvorfor Bjørnen er stubbrumpa!

3. Andungen som ville snakke vakkert

4. Da snøen fikk farge

5. Et fantasi eventyr ved hjelp av barna

6. Askeladden som kappåt med trollet

7. Skinnvotten

8. Hans og Grete

9. Turihas som fikk kongsdatteren til å le


10. Per, Pål og Espen Askeladd

11. Veslefrikk med fela

12. Pannekaken som ikke ville bli spist eller noe

13. Alle, Noen, Ingen og Enhver

14. Det var en gang en hånd

15. Flyndren

16. Trollet Lurvelegg

17. Rødhette

18. Snekker Andersen og Julenissen

19. Getekillingen som kunne telle til ti

20. Hanen og Reven

21.  Den syvende far i huset.

22. De tre bukkene som ikke ville ut av åkeren

23. De fem potetene

24. Trolldeig eventyr

25. Prinsesse Gullhår og de tre Bombi Bjørnene

26. Løven og musen

27. Kyllingene som ikke ville legge seg

28. Stortrollet og Vesletrollet


29. De tre bukkene bruse som skal til seters og gjøre seg fet.

30. Bukken som ikke ville heim gå.

 31. Gjertsrudsfuglen

32. Mannen som skulle stelle hjemme

33. Ulven kjem! Ulven kjem

34 Katten med støvlene

35. De tolv villendene

PS.
Fant en link med mange Eventyr og Fabler og mye mye annet: Ta en titt her:)
http://oaks.nvg.org/poev.html

Tips før eventyrstunden

 Noen tips til eventyrstunden

 
Mer man øver, lettere blir det.

Du må være engasjert.

Les igjennom eventyret først, så du kjenner litt til innholdet

Det beste er jo å kunne eventyret utenat , men det er jo ikke alltid like lett

En dempet stemme virker samlende. Da blir det hele mer spennende.

Lager du en høy lyd når du leser, får du alle til å våkne og de kommer til å sitte på nåler i påvente av hva som skjer videre

Små pauser gir også spenning. Da holder barna ofte pusten i påvente av at noe skal skje.

Å dra ut ord vil ofte understreke det ordet forteller ytteligere.Eks: laaaaang, stoooooor, osv.

En dyp stemme betyr store dyr, troll. For ting som er store. Det kan også oppfattes som noe farlig.

Du bruker en lys stemme på, små dyr, mennesker eller noen som er redde.

Fortelleren bruker en vanlig stemme

Så er kroppsspråket veldig viktig.

Du Illustrer med kroppen noe av handlingen
i eventyret.

Øynene er viktige. Sperr øynene dine opp for å vise redsel, eller overraskelse. Knip øynene dine sammen, for å se lur ut. Når du forteller så se på de du forteller til. Dette kan være litt vanskelig, men øv på det, så går det lettere.

Pass på at det ikke er noe som virker forstyrrende i rommet der du forteller

Sitt gjerne samlet i en ring. Det virker hyggeligere og samlende.

Bruk forskjellige ting som passer til eventyret du skal fortelle. Blir mer liv

SÅ ØNSKER JEG LYKKE TIL MED EVENTYR STUNDEN

Den lille røde høna

NR1. DEN LILLE RØDE HØNA

Det var en gang en liten høne. Høna hadde tre venner, - en katt, en mus og en gris. En dag fant hun noen korn på bakken. " Hvem vil hjelpe meg å plante kornene?" spurte hun.
" Ikke jeg", sa katten.
" Ikke jeg", sa musa.
" Ikke jeg ", sa grisen.

Den lille høna sukket og gikk sin vei. " Da får jeg vel plante kornene selv da " sa hun.
Det samme skjedde da høna sulle vanne kornene, skjære kornene, putte kornene i en sekk, bære sekken til mølleren og bære melet til bakeren. Alt måtte høna gjøre selv, vennene hennes sa alltid nei til å hjelpe hene.

Til slutt bar høna det nybakte brødet til bake til bondegården hvor alle dyrene bodde sammen.
" Åååååå for en nydelig duft og for et nydelig brød", sa vennene grådig. " Takk", sa den lille høna.
" Hvem vil hjelpe meg med å spise brødet?"
" Jeg vil", sa katten.
" Jeg vil", sa musa.
" Jeg vil", sa grisen.

" Å nei, så lett er det ikke. spise brødet skal dere ikke", sa høna.
" Ikke en av dere ville hjelpe meg med å plante, vanne, skjære ned, putte korn i sekken, bære sekken til mølleren og bære melet til bakeren." Dere var alltid opptatt." " Vel nå har jeg ikke tid til å snakke med dere, jeg er altfor opptatt med og spise dette deilige brødet.
Og det var akkurat det hun gjorde.



Hvorfor reven er stubbrumpa

NR.2
HVORFOR BJØRNEN ER STUBBRUMPA


den dag i dag

Bjørnen møtte en gang reven, som kom luskende med et knippe fisk han hadde stjålet.

"Hvor har du fått det fra?" spurte bjørnen.
"Jeg har vært ute og fisket, herr bjørn!" svarte reven.

Så fikk bjørnen også lyst til å lære seg å fiske, og ba reven si hvordan han skulle bære seg at.

"Det er en simpel kunst for deg," sa reven, "og den er snart lært. Du skal bare gå ut på isen, hugge deg et hull og stikke rumpa nedi; og så må du holde den der bra lenge.
Du må ikke byr deg om at det svir litt i den; det er når fisken biter; dess lenger du kan holde den der, dess mer fisk får du. Og rett som det er, skal du tverrykke opp!"

Ja, bjørnen gjorde som reven hadde sagt, og holdt rumpa lenge, lenge nedi hullet, til den var frosser vel fast; så tverrykket han den - tvert av, og n¨går han der stubbrumpet
 



Andungen som ville snakke vakkert

NR.3
ANDUNGEN SOM VILLE SNAKKE VAKKERT

Det var en gang en liten andunge som gikk og vagget og ville ut i verden. Han tok veien forbi stallen, og der møtte han Mons kattepus.

"Mjau," sa Mons.
"Å, så nydelig du snakker!" sa den vesle andungen, "jeg tror jeg vil begynne å snakke slik som deg."

Men tror du den velse andungen kunne si "Mjau"? Han prøvde flere ganger, men det ble bare: 
"Mj-akk, mj-akk!"
Og det var ikke det minste nydelig!

Den vesle andungen trasket videre, og etter en liten stund møtte han en liten hund.

"Vov, vov!" sa hunden.
"Å, så morsomt du snakker," sa andungen, "jeg tror jeg vil begynne å snakke slik som deg."

Men tror du at den lille andungen kunne si: "Vov-vov"? Han prøvde og prøvde, men det ble bare:
"V-akk, v-akk!"
Og det var ikke det mindste morsomt!

Den vesle andungen trasket videre, også fikk han se en gul liten fugl i et tre.

"Kvivitt! Kvivitt!" sa den gule fuglen.
"Å, så bedårende fu snakker!" saden vesle andungen. "Jeg tror jeg vil begynne å snakke slik som deg!"

Men tror du den vesle andungen kunne si: "Kvivitt"?
Han prøvde, men det ble bare:
"Kv-akk, kv-akk!"
Og det var ikke det mindste bedårende!

Den vesle andungen trasket videre til han møtte en stor ku.

"Møø!" sa den store kua.
"Å, så flott du rauter!" sa den vesle andungen. "Jeg tror jeg vil begynne å raute slik som deg!"

Men tror du den vesle andungen kulle si: "Mø-ø"? Han prøvde og prøvde og prøvde og prøvde, men det ble bare:
"M-akk!M-m-akk!"
Og det var ikke det mindste flott!

Den vesle andungen ble så lei seg...
Ikke kunne han si "mjau" som Mons.
Ikke kunne han si "vov" som hunden.
Ikke kunne han si "kvivitt" som fuglen.
Ikke kunne han si "møøø" som kua.

Trist og alene vagget han videre. Da fikk han plutselig se mamma And som kom gående mot han på veien.

"Gakk-gakk," ropte mamma And.
"Å, hvisket den vesle andungen og ble veldig glad. Det er den peneste lyden jeg har hørt i hele dag. Jeg tror jamen jeg vil prøve å gakke slik som deg!"

Og det kunne han med en eneste gang!
"GAKK-GAKK!"

 

Da snøen fikk farge

NR.4
DA SNØEN FIKK FARGE

Det var sommer, og verden ble tilog alle fargene ble delt ut. Gresset ble grønnt, rosene røde og ekornet ble brunt. Alle var glade, men ingen tenkte på snøen. Da året snudde, og snøen kom dalende, var det ingen farge igjen.
Alle fargene var brukt opp.

Snøen måtte gå ut i verden og høre om noen ville dele fargen sin med ham. Først kom snøen til rosen. " Røde rose, røde rose." sa snøen, " Vil du dele fargen din med meg"? " Nei, nei det vil jeg ikke" svarte rosen, " Kom ikke nær meg med den kalde snøen."

Snøen måtte gå, men så fikk den øye på smørblomsten. " Gule smørblomst, vil du dele fargen din med meg"? " Nei, nei det vil jeg ikke gjøre, jeg er ikke gulere enn det jeg trenger å være."

Så måtte snøen vandre videre. Om litt fikk den øye på noen blåklokker. " Blåklokker, blåklokker kan jeg få dele farge med dere"? Men da blåklokkene skjønte at det var snøen, da ble de redde. De bøyde seg dypt ned i gresset og sa"Nei, nei, nei, nei." 

Snøen forsto at den ikke fikk noe farge her heller og vandret videre fra bloms til blomst. Han spurte stein, gress, trær, skyer, mennesker, dyr, men ingen ville dele fargen sin med ham.

Tilslutt var det bare en bloms igjen, og denne blomsten var vakrere enn noen blomst han hadde sett. Den var liten og hvit.

"Hvite blomst, hvite blomst, vil du dele fargen din med meg"? spurte snøen. "Å, ja det vil jeg gjerne."sa den hvite blomsten.
Den lille hvite blomsten skavlet av litt hvitfarge fra kronbladet sitt og ga til snøen.
"Takk lille blomst" sa snøen. "Du ga meg farge og som takk til deg skal du få vokse opp som den aller første av alle vårblomster, og du skal hete Snøklokke og jeg skal aldri skade deg.

Og slik fikk snøen farge.

Og om du ser riktig godt etter, finner du en grønn flekk øverst på de hvite klokkene til snøklokken. Det er fordi det er der snøen fikk sin farge fra.



Fantasi eventyr med hjelp av barna

NR.5
Et fantasi eventyr med hjelp av barna.

( Her lar en barna komme med forslag på navn på dyr, barn eller voksne, matsorter, farger, rund, firkantet osv. Skriv ordene som barna kommer med ,inn på de tomme plassene i historien.)


En morgen da ......... og ......... kom til barnehagen, så de at det hadde skjedd noe utrolig. Barnehagehuset som alltid hadde vært ......... var plutselig blitt....... med ......... prikker. På taket var det ......... og .......... De lå på luftmadrasser og solte magene sine. På lakeplassen var det ........ og i sandkassen lå det en ..........
I huska satt det en ......... og husket i toppfart og på sklia sklei det en ..... og rundt omkring løp det mange ......... med ......... solbriller.

.......... og ......... skjønte ingenting, men de kom seg inn i barnehagen og fikk hendt av seg sekkene. Knaggene var borte, isteden var det bare ........ å henge av seg på. Inne på avdelingene var det bare rot. Istedefor møbler hadde de ........ til stoler og ......... til bord.
Barna spurte ........... hve som hadde skjedd, men hun sa bare:" Blipp, bloppbolle - heksa kan trolle." "Men hvem er heksa da?" spurte ........

Det er ........ svarte .......... Men hvor er de andre barna da? spurte de to barna. De er på kjøkkenet og spiser ........, hvis dere vil ha så må dere ikke vaske hendene først. Barna lurte seg alikevel ut på badet, men ut av springen kom det ikke vann, men en ...........

Plutselig hørte de noen banke på døren, og inn kom kong ........., dronning ........ , prinsesse ............ og prins ...........
De ville også være med på moroa. Dronningen likte godt å leke ...........,
men kongen ville heller leke ...........  Så lekte de begge deler en lang stund, men til slutt ble de så sultne at de gikk på ............. for å spise.........
I matboksen hadde de ......... og i termosen hadde de ........... å drikke til.

Etter maten ville alle ut å leke med de dyra som var ute. Men da var hele lekeplassen fortrollet til et sirkus. Heksa hadde vært ute på lureri.
Det sto et stort telt der huskene hadde stått, og mange mennesker var på vei inn i teltet. Det var en trollmann der som het .......... og han kunne trylle stoler og bord om til ......... Så var det to gøyale klovner som het ......... og ......... De hadde på seg .......... Linedanseren ...........danset på en stram line 100 meter over bakken. Plutselig falt hun rett ned på ........ som ble flat som en..........
Nå var det begynt å bli mørkt og det var på tide å gå hjem. Fra nå av var ingenting som før i denne barnehagen på ........




Askelsadden som kappåt med trollet

NR.6

Askeladden som kappåt med trollet

Det var engang en bonde som hadde tre sønner; han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg noe til. Til gården hørte en stor, god skog, og den ville faren at guttene skulle hugge i, og se å få betalt unna noe på gjelden.

Langt om lenge fikk han dem også på det travet, og den eldste skulle ut og hugge først. Da han var kommet bort i skogen og hadde tatt til å hugge på en skjegget gran, kom det et stort, digert troll til ham. “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!” sa trollet. Da gutten hørte det, kastet han øksen og la hjem igjen det beste han kunne. Han kom rent andpusten hjem og fortalte det som hadde hendt ham; men faren sa han var et harehjerte; trollene hadde aldri skremt ham fra å hugge da han var ung, mente han.

Dagen etter skulle den andre sønnen avsted, og da gikk det nettopp like ens. Da han vel hadde hugget noen hugg i granen, kom trollet til ham med og sa: “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!” Gutten torde snaut se på ham, han kastet øksen og tok til sprangs likesom broren og vel så fort. Da han kom hjem igjen, ble faren sint, og sa at aldri hadde trollene skremt ham, da han var ung.

Tredje dagen ville Askeladden i vei.

“Ja, du!” sa de to eldste, “du skal vel klare det, du som aldri har vært utom stuedøra!”

Han svarte ikke større på det, Askeladden, men ba bare om å få dugelig niste med seg. Moren hadde ingen sul, og så hengte hun på gryta for åbreste litt til ham; det fikk han i skreppen, og la av gårde.

Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet til ham og sa: “Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!”

Men gutten var ikke sen; han sprang bort i skogen etter osten og krystet den så mysa skvatt. “Tier du ikke still,” skrek han til trollet, skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!”

“Nei, kjære spar meg,” sa trollet, “jeg skal hjelpe deg å hugge.”

Ja, på det vilkår sparte gutten ham, og trollet var dyktig til å hugge, så de fikk felt og avhugget mange tylfter om dagen.

Da det led mot kvelden, sa trollet: “Nå kan du følge med hjem, det er nærmere til meg enn til deg.”

Ja, gutten ble med, og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varme på peisen, mens gutten skulle gå etter vann til grautgryta; men det sto to jernbøtter der, så store og tunge at han ikke orket å lee på dem engang.

Så sa gutten: “Det er ikke verdt å ta med disse fingerbølene; jeg går etter hele brønnen jeg.”

“Nei, kjære vene,” sa trollet, “jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du opp varme, skal jeg gå etter vann.”

Da han kom tilbake med vannet, kokte de opp en dugelig stor grautgryte.

“Det er det samme,” sa gutten, “vil du som jeg, skal vi kappete.”

“Å ja!” svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulle stå seg i.

Ja, de satte seg til bords; men gutten stjal seg til å ta skinnskreppen og knyte foran seg, og så øste han mer i skreppen enn han åt selv. Da skreppen var full, tok han opp tollekniven sin og rispet en flenge i skreppen. Trollet så på ham, men sa ikke noe.

Da de hadde ett en god stund til, la trollet bort skjeen. “Nei, nå orker jeg ikke mer,” sa han.

“Du skal ete!” svarte gutten; “jeg er snaut halvmett enda, jeg. Gjør du som jeg gjorde, og skjær hull på magen, så eter du så mye du vil.”

“Men det gjør vel gruelig vondt?” spurte trollet.

“Å, ikke noe å tale om,” svarte gutten.

Så gjorde trollet som gutten sa, og så kan en vel vite han satte livet til. Men gutten tok alt det sølv og gull som i berget fans, og gikk hjem med. Med det kunne han alltid få betalt unna noe på gjelden.


Skinnvotten

NR.7

SKINNVOTTEN

Det var en gang en gammel mann som gikk tur med hunden sin gjennom skogen en vinterdag. Så mistet han den ene votten.

Utpå ettermiddagen kom en mus pilende. Den smatt inn i votten og pep:

- Dette skal være huset mitt i natt.

Etter en stund stod en liten frosk utenfor og spurte:

- Hvem er det som bor i denne votten her?
- Pilemus Silkehår. Og hvem er du?
- Friskefrosk Langelår. Kan jeg få bo sammen med deg?
- Ja da, bare kom inn.

Da sola holdt på å gå ned, kom det en liten hare hoppende. Den stanset foran votten og spurte:

- Hvem er det som bor i denne votten her?
- Pilemus Silkehår og Friskefrosk Langelår, og hvem er du?
- Jeg er Haremann Hopsadans, får jeg lov å bo sammen med dere?
- Ja da, kom inn.

Nå var det tre stykker som bodde i votten, og det ble temmelig varmt. Utpå kvelden kom en rev. Den stanset ved døra og spurte:

- Hvem er det som bor i denne votten?
- Pilemus Silkehår og Friskefrosk Langelår og Haremann Hopsadans. Hvem er du?
- Jeg er Revemor Silkesvans. Kan jeg få bo sammen med dere?
- Ja da, bare kom inn.

Nå satt det fire i votten og tittet ut i skogen og snøværet. Plutselig kom en ulv settende og stanset ved votten.

- Hvem er det som bor her?
- Det er Pilemus Silkehår, Friskefrosk Langelår, Haremann Hopsadans og Revemor Silkesvans, men hvem er du?
- Jeg er Ulven Aldrimett. La meg få bo hos dere.
- Ja da, kom inn.

Ulven smøg seg inn i votten, og nå var de fem stykker der. Etter en stund kom det et villsvin forbi. Det stanset og spurte:

- Hvem bor i denne votten?
- Pilemus Silkehår, Friskefrosk Langelår, Haremann Hopsadans, Revemor Silkesvans og Ulven Aldrimett, men hvem er du?
- Jeg er Villsvinet Trynebrett. Kan ikke jeg også få bo i votten?
- Hvis du ikke er for tykk, så.
- Å nei da, jeg skal gjøre meg så liten jeg kan.
- Ja, kom bare inn.

Nå satt det seks i votten, og nå var det veldig trangt, de kunne nesten ikke røre seg. Da knakk det i en kvist, og så kom en bjørn tassende.

- Hvem bor i denne votten her? brummet bjørnen.
- Silkehår, Friskefrosk Langelår, Haremann Hopsadans, Revemor Silkesvans, Ulven Aldrimett og Villsvinet Trynebrett, men hvem er du?
- Jeg er Bamsefar Labbdiger, kan jeg få bo sammen med dere?
- Vi kan ikke la deg komme inn, vi har ingen plass.
- Å jo da, trykk dere sammen, så går det nok.
- Ja, men da må du ikke gjøre deg så brei.

Og så krøp bjørnen inn i votten, det knaket i alle sømmene, for nå var det syv stykker som bodde der.

I mellomtiden merket mannen at han hadde mistet votten sin. Han og hunden snudde, og gikk tilbake for å lete etter den. Hunden løp føre, og så fikk den se noe som rørte seg i snøen, akkurat som om det var levende.

Da begynte hunden å bjeffe: - Voff, voff, voff.

Og alle dyrene sprang ut av votten og ble borte i skogen.

Også kom den gamle mannen og tok på seg votten sin, og han kunne ikke skjønne at den var så god og varm, når den hadde ligget i snøen så lenge.


Hans og Grete

NR.8

 Hans og Grete

Det var en gang, like ved en stor skog bodde det en vedhugger med sine to barn. Det var en gutt og en pike. Han het Hans og hun het Grete. Vedhuggeren var så fattig så fattig. De hadde nesten aldri nok å spise og verre og verre ble det for dem. Til slutt hadde de ikke penger igjen i huset til å kjøpe mer brød for.

En kveld da Hans og Grete hadde lagt seg, satt mannen og konen og snakket sammen om hvordan de skulle skaffe seg mat. - Verst er det for de stakkars små barna mine, sa han. Da sa kona, som var stemor til barna.

– Nå skal jeg si deg noe, vi tar med oss barna langt, langt inn i den tykke skogen. I morgen når de har blitt så trette at de sovner, så går vi fra dem. De kan aldri finne veien hjem igjen og da har vi ikke dem å fø på.

- Nei, sa faren det orker jeg ikke, de ville dyrene kan jo komme å drepe barna mine. Når du ikke kan greie å skaffe mat til oss alle, er det vel best å bli kvitt ungene, sa stemoren. Og så lenge snakket hun, at han til slutt ga etter. Hans og Grete, stakkar, hadde ikke kunnet sove, så sultne var de. Og nå lå de å hørte på alt det foreldrene snakket om. Grete begynte å gråte , men Hans hvisket; —Ikke gråt du Grete, du skal få se jeg greier det. Da han hørte at faren og moren sov, listet han seg opp og tok på seg den lille frakken sin, lukket opp døren og gikk ut.

Månen skinte så klart og i månelyset så han en masse små hvite steiner på veien. Dem puttet han i frakkelommen sin, og gikk inn igjen og la seg. Tidlig om morgen før solen var stått opp, vekket stemoren dem og sa;

- Stå opp nå dovenpeiser og vær med ut i skogen. Se her er det et brødstykke til dere hver. Mer får dere ikke i dag, så dere får ikke spise opp alt på en gang. Så gikk de da av gårde alle sammen. Hans gikk bakerst og rett som det var stanset han og så seg tilbake.- Hvorfor stopper du slik og ser deg tilbake, spurte faren. - Se til å få benene med deg.

- Jeg bare ser på den hvite kattepusen min jeg, sa Hans. Den sitter på hustaket og vil si adjø til meg. - Du er en dumrian, sa moren. Det er bare morgensolen som skinner på pipen. Men Hans så nok ikke etter noen kattepus, han bare gikk og slapp ut steinene sine han. Da de var kommet langt, langt inn i skogen, laget faren et stort bål av kvist og sa til Hans og Grete at de kunne sette seg ned der og spise brødet sitt mens han og konen gikk for å hugge ved. - Hvis dere blir trette så legg dere til å sove sa stemoren. Det varte lenge før de sovnet stakkar, men til slutt ble de så trette at øynene falt igjen på dem. Da de våknet var det ingen varme mer, det var mørke natten. Ingen far og mor å se og Grete begynte å gråte igjen, men Hans sa; - Bare vent til månen kommer opp du Grete så skal du se vi nok finner veien hjem igjen. Da månen kom frem lyste den på skogbunnen, på de hvite stenene som Hans hadde sloppet ned. De lyste nesten som små diamanter. Nå var det ingen sak å finne veien, men langt var det å gå. Og de kom ikke hjem før om morgenen. De banket på vinduet, og faren kom og lukket opp for dem. Han var i grunnen så glad for at han hadde dem hjemme igjen. Han hadde angret så på det han hadde gjort, men konen sa; - Fy, dere stygge barn som legger dere til å sove slik.

Det varte ikke lenge før det var like ille med maten igjen. Faren og moren bestemte seg for å ta med seg barna igjen enda dypere inn i skogen, så de slett ikke kunne finne veien hjem igjen. Barna hørte dette også. Men Hans trøstet seg med at han skulle nok greie det. Men da han sto opp om natten for å finne steiner var døren låst. Om morgenen når de fikk brødstykket sitt, tok Hans og smulet opp sitt, og mens de gikk, strødde han smulene på veien. Denne gangen gikk de lenger inn i skogen enn de noen gang hadde vært. Som sist laget faren et bål og han og konen gikk fra barna. Grete delte brødstykket sitt med Hans og til slutt sovnet de. Da de våknet var det mørke natten og Grete begynte å gråte. Da månen kom opp, ville Hans se etter smulene han hadde strødd ut, men fuglene hadde spist opp hver eneste smule. Da begynte Grete å storgråte. Men Hans sa;- Skogen må ta slutt en gang kan du skjønne Grete, vi kommer nok til å finne frem til folk. Kom så går vi. De gikk og gikk og sultne var de, og hadde ikke annet å spise enn de bærene de fant. Slik gikk de i tre dager til de nesten ikke orket mer. Da fikk de se en fugl som satt på en gren like ved dem. En rar og vakker fugl med skinnede hvite vinger. - Å nei, se på den; sa Grete. - Kanskje den kan vise oss vei; sa Hans. Fuglen hoppet fra gren til gren og barna fulgte etter, og tenk- der fikk de se et lite hus. Og fuglen satte seg på taket. Men det var et rart hus kan du tro. Det var av brød og dekket av kaker og taksteinene var av pannekaker og vinduene var av sukker. – Å, gid; sa Grete, nå spiser vi. Hans tok et godt stykke av taket og Grete tok en bit av vinduet. Da kom det ut av stuedøren en gammel kroket kjerring. - Å , for noen pene barn, sa hun. - Kom inn til meg så skal dere få mat og hvile dere. Der inne fikk de legge seg i to deilige hvite senger og de trodde nesten de var i himmelen. Men denne kjerringen var en fæl heks. Hun ville ha Hans og Grete for å ete dem opp. Da de var sovnet gikk hun bort og tittet på dem og sa;- For noen deilige små steker dette skal bli. Om morgen var hun nok ikke blid lenger, hun stengte Hans inne i stallen i et bur der han skulle stå og bli foret så han ble en fet stek. Og Grete måtte gjøre alt arbeidet i huset. Hver dag gikk heksen ut for å se om Hans var blitt fet nok. Men Grete hadde sagt at han skulle stikke ut et avgnaget kjøttben når heksen ville kjenne på fingeren hans.

Hun så så dårlig heksa at hun trodde det var fingeren. Og aldri ble den tykkere. Til slutt ble hun ergelig og sa til Grete; - Denne broren din blir ikke tykkere, men i dag tar jeg ham likevel, se å fyr godt på varmen og sett i stand bakerovnen, vi skal bake brød også. Da bakerovnen var blitt varm sa hun; - Kryp nå inn i ovnen og kjenn om den er varm nok.

Grete skjønte godt hva heksa tenkte å gjøre, derfor sa hun;- Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. - Å, du er en tosk, sa heksa. Kom da så skal jeg vise deg. Dermed åpnet hun ovnsdøren og krøp inn. Med det samme ga Grete henne et puff og smelte ovnsdøren igjen. Heksa hylte og skrek og bar seg, men det var Grete likeglad med, og snart var den fæle stygge heksa død. Grete løp ut til Hans og åpnet døren for ham. - Hans, Hans, nå er heksa død, ropte hun. Først tok de seg inn i huset og tok med seg en masse gull, sølv og diamanter som heksen hadde gjemt på, og så gikk de sin vei.

De gikk og de gikk og til slutt kom de til et stort vann.- Her kommer vi ikke over, sa Hans, men så fikk de se en hvit svane ute på vannet. De ropte på den og den kom svømmende bort til dem. Så satte de seg på ryggen til svanen og den svømte over vannet med dem. Da de kom til den andre siden av vannet, syntes de alt var så kjent og etter at de hadde gått et stykke, fikk de se farens hytte. De løp så fort de orket og løp bort til vinduet og banket på. Faren tittet ut, og da han fikk se barna kom han springende ut så glad, for han hadde ikke hatt en rolig time siden han hadde gått fra dem i skogen. Den slemme stemoren var død, og nå fikk faren alt gullet, sølvet og diamantene barna hadde tatt med seg fra heksa og de levde sammen i herlighet og glede.

Snipp, snapp snute, så var det eventyret ute


 

Tyrihans som fikk konsdatteren til å le

NR.9

Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le

Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så vakker at hun var navngjeten både vidt og bredt; men hun var så alvorlig av seg at hun aldri kunne le, og så var hun så stor på det at hun sa nei til alle som kom og fridde til henne, og ikke ville hun ha noen, om de var aldri så gilde, enten det var prinser eller herremenn. Kongen var lei av dette for lenge siden, og syntes at hun kunne gifte seg, hun som de andre, hun hadde ikke noe å vente etter, hun var gammel nok, og rikere ble hun ikke heller, for halve riket skulle hun ha, det var morsarven hennes.

Så lot han lyse opp på kirkebakken både fort og snart, at den som kunne få datteren hans til å le, han skulle ha henne og det halve kongerike. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne få henne til, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og strø salt i, og det er sikkert at det ble mange såre rygger i det kongeriket. Det kom friere farende både fra syd og fra nord og fra øst og fra vest, og trodde det var ingen sak å få en kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men alle de apefanter det var, og alle de apefynter de gjorde, så var kongsdatteren like stø og alvorlig, hun.

Tett ved kongsgården bodde det en mann som hadde tre sønner. De fikk også spurt at kongen hadde lyst opp, at den som kunne få kongsdatteren til å le skulle få henne og halve kongeriket.

Den eldste ville i veien først; så strøk han av gårde, og da han kom til kongsgården, sa han til kongen at han ville nok friste å få kongsdatteren til å le.

“Ja, det er vel nok,” sa kongen, “men det kan visst lite nytte, min mann, for her har vært så mange som har prøvd seg; datter min er så sorgfull at det ikke nytter, og jeg ville nødig at flere skulle komme i ulykke.”

Men han mente det skulle nok nytte. Det kunne ikke være så farlig en sak å få en kongsdatter til å le for ham, for de hadde ledd så mange ganger av ham, både fornemme og simple, da han tjente soldat og ekserserte under Nils fløymann. - Så la han ut på tråkka, utenfor vinduet til kongsdatteren, og tok på å eksersere etter Nils fløymann. Men det hjalp ikke. Kongsdatteren var like stø og alvorlig. Så tok de ham og skar tre brede, røde remmer av ryggen hans og sendte ham hjem igjen.

Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien. Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han var låghalt, og det så det forslo. Best han var liten som en guttunge, reiste han seg på det lange benet sitt, og ble så stor som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær.

Ja, han dro da til kongsgården og sa han ville friste å få kongsdatteren til å le; det var ikke så rent ulikt enda, mente kongen; “men gud trøste deg, får du henne ikke til,” sa han; “remmene skjærer vi bredere for hver som prøver seg.”

Skolemesteren strøk ut på tråkka; der stilte han seg opp utenfor vinduet til kongsdatteren, og han prekte og messet etter syv prester, og leste og sang etter syv klokkere som hadde vært i bygda der. Kongen lo så han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdatteren ville til å dra på smilen, hun òg, men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det hadde gått med Per soldat - for Per og Pål hette de, måvite. - De tok ham og skar tre røde remmer av ryggen hans og strødde salt i, og så sendte de ham hjem igjen.

Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjønte av ham og tedde ham de såre ryggene sine, og faren ville ikke gi ham lov, for han sa det kunne ikke nytte for ham, som ikke hadde noe vett; ingenting kunne han og ingenting gjorde han, han satt bare i peisen som ei katte, og grov i oska og spikket tyristikker. Men Tyrihans ga seg ikke, han gnålte og gnog så lenge til de ble kei av gnålet hans, og til sist fikk han lov til å gå til kongsgården og friste lykken.

Da han kom til kongsgården, sa han ikke det at han ville få kongsdatteren til å le, men han ba om han kunne få tjeneste der. Nei, de hadde ikke noen tjeneste til ham, men Tyrihans ga seg ikke for det; de kunne visst ha bruk for én til å bære ved og vann til kokkejenta på slik en storgård, sa han; ja, det syntes kongen ikke kunne være så ulikt, og han var vel kei av gnålet hans, han òg; så skulle Tyrihans få lov å være der og bære ved og vann til kokkejenta til sist.

En dag han skulle hente vann i bekken, fikk han se en stor fisk, som sto under en gammel fururot som vannet hadde skåret jorden unna; han satte bøtta si så sakte under fisken. Men da han skulle gå hjem til kongsgården, møtte han en gammel kjerring, som leide en gullgås.

“God dag, bestemor!” sa Tyrihans. “Det var en ven fugl du har; og så gilde fjør da! Det lyser av dem lang vei; - hadde en slike fjør, kunne en slippe å spikke tyristikker,” sa han.

Kjerringa syntes vel så godt om fisken Tyrihans hadde i bøtta si, og sa at ville han gi henne fisken, skulle han få gullgåsa, og den var slik at når noen rørte ved den, ble han hengende fast, bare en sa: “Vil du være med så heng på.”

Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. “Fugl er vel så bra som fisk,” sa han med seg sjøl; “er den slik som du sier, kan jeg gjerne bruke den til fiskekrok,” sa han til kjerringa, og var vel fornøyd med gåsa. Han hadde ikke gått langt, før han møtte en gammel kjerring. Da hun så den fine gullgåsa, måtte hun bort og kramse på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så ba hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den pene gullgåsa hans.

“Kan så,” sa Tyrihans; “men du får ikke nappe fjøra av henne!”

I det samme hun klappet på fuglen, sa han:

“Vil du være med så heng på!” Kjerringa slet og rev, men hun måtte henge med, enten hun ville eller ikke, og Tyrihans gikk framover, som om han var alene med gullgåsa. Da han hadde gått et stykke til, traff han en mann som hadde noe utalt med kjerringa, for et spikk hun hadde gjort ham. Da han så det at hun stridde så hardt for å bli fri, og skjønte hun hang så vel fast, syntes han han trygt kunne gi henne en dult til takk for sist, og så spente han til kjerringa med ene foten.

“Vil du være med så heng på!” sa Tyrihans, og mannen måtte følge med og hinke på ett ben, enten han ville eller ikke, og når han rev og slet og ville løs, var det enda verre.

Nå gikk de et godt stykke, til de kom bort imot kongsgården. Der møtte de smeden til kongen; han skulle til smia og hadde en stor smietang i hånden. Denne smeden var en gap, som støtt var full av leven og fantestreker, og da han så dette følget komme hoppende og hinkende, lo han først så han sto tvikroket, men så sa han:

“Det er nok en ny gåseflokk prinsessen skal ha, det; skal tro hvem som er gasse og hvem som er gås av dem? Det må vel være gassen han som rugger i forveien. Gåsa, gåsa, gåsa, gåsa, gåsa!” lokket han og kastet med hånden, som om han strødde korn for gjessene.

Men flokken stanset ikke - kjerringa og mannen så bare arg på smeden for det han gjorde narr av dem. - Så sa smeden: “Det skulle være artig å holde hele gåseflokken, så mange de er;” for han var en sterk mann, og så tok han tak med smietangen bak i enden på den gamle mannen, og mannen både skrek og vred seg, men Tyrihans sa:

“Vil du være med så heng på!”

Så måtte smeden også med. Han slo nok kryl på ryggen, tok spenntak i bakken og ville løs, men det hjalp ikke, han satt så fast som han var skrudd inn i det store skruesteet i smia, og enten han ville eller ikke, måtte han danse med.

Da de kom fram mot kongsgården, fór gårdshunden imot dem og gjødde som det var skrubb eller langfant, og da kongsdatteren skulle se ut gjennom vinduet hva som var på ferde, og fikk se dette taterfølget, satte hun i åle. Men Tyrihans, var ikke fornøyd med det. “Bi litt, skal hun nok få latterdøra bedre opp!” sa han og gjorde en vending bakom kongsgården med følget sitt.

Da de kom forbi kjøkkenet, sto døren oppe, og kokka holdt på å stampe grauten; men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom hun farende ut i døren med tvaren i den ene hånden og kokkesleiva full med rykende graut i den andre, og lo så hun ristet, og da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på låret og satte så i å storle. Men da hun hadde ledd riktig ut, syntes hun også at gullgåsa var så fin at hun måtte bort og klappe den.

“Tyrihans, Tyrihans!” skrek hun og kom løpende etter med grautsleiva i neven, “får jeg lov å klappe den vene fuglen du har?”

“La henne heller klappe meg!” sa smeden.

“Kan så!” sa Tyrihans.

Men da kokka hørte det, ble hun sint. “Hva er det du sier!” skrek hun, og drev til smeden med grautsleiva.

“Vil du være med så heng på!” sa Tyrihans; så satt hun fast, hun også, og alt hun skjente, og alt hun slet og rev, og så vill hun var, så måtte hun hinke med. Men da de kom utenfor vinduet til kongsdatteren, sto hun og ventet på dem, og da hun så de hadde fått med kokka, både med grautsleiv og tvare, slo hun opp hele latterdøren og lo så kongen måtte støe henne. Så fikk Tyrihans prinsessen og halve kongeriket, og bryllup holdt de så det både hørtes og spurtes.


Per, Pål pg Espen Askeladd

NR.10

Per, Pål og Espen Askeladd

Det var en gang en mann som hadde tre sønner, Per og Pål og Espen Askeladd; men annet enn de tre sønnene hadde han ikke heller, for han var så fattig at han eide ikke nåla på kroppen, og derfor sa han titt og ofte til dem, at de fikk ut i verden og se å tjene sitt brød; hjemme hos ham ble det så ikke annet enn sveltihjel likevel.

Et godt stykke borte fra stua hans lå kongsgården, og like utenfor vinduene til kongen hadde det vokset opp en eik, som var så stor og diger at den skygget for lyset i kongsgården; kongen hadde lovt ut mange, mange penger til den som kunne hugge ned eika; men ingen var god for det, for så fort en skåret en flis av eikeleggen, vokste det to isteden. Så ville kongen også ha gravet en brønn, som skulle holde vann hele året; for alle grannene hans hadde brønn, men han hadde ingen, og det syntes kongen var skam. Til den som kunne grave en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, hadde kongen lovt ut både penger og annet. Men det var ingen som kunne få gjort det; for kongsgården lå høyt, høyt oppe på en bakke, aldri før hadde de gravet noen tommer, så kom de til harde berget. Men da nå kongen hadde fått i hodet at han ville ha gjort disse arbeidene, så lot han lyse opp på alle kirkebakker både vidt og bredt, at den som kunne hugge ned den store eika i kongsgården og skaffe ham en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, han skulle få kongsdatteren og halve riket.

Det var nok av dem som ville prøve seg, kan du vel vite, men alt de knartet og hugg, og alt de rotet og grov, så hjalp det ikke, eika ble tykkere og tykkere for hvert hugg, og berget ble ikke bløtere det heller. Om en stund så ville de tre brødrene i veien og prøve seg også, og det var faren vel nøyd med, for vant de ikke kongsdatteren og halve riket, så kunne det da hende de fikk tjeneste ensteds hos en bra mann, tenkte faren, og mer ønsket ikke han; og da brødrene slo på det at de ville til kongsgården, sa faren ja på flygende flekken, og så la Per og Pål og Espen Askeladd av gårde.

Da de hadde gått et stykke, kom de til en granli, og like opp for den var en bratt hei; så hørte de noe som hugg og hugg oppe i heia.

“Jeg undres hva det er som hugger oppe i heia, jeg?” sa Espen Askeladd.

“Du er nå støtt så klok med undringene dine du,” sa han Per og han Pål; “det er da noe å undre seg over også, at det står en vedhugger og knarter oppi heia!”

“Jeg har nok moro av å se hva det er likevel jeg,” sa Espen Askeladd, og dermed gikk han.

“Å ja, er du slikt et barn, har du godt av å lære å gå med!” ropte brødrene hans etter ham, men han brydde seg ikke om det, han Espen; han la avsted oppover bakkene, dit han hørte det hugg, og da han kom der, så han det var en øks som sto og hugg og hugg på en furulegg.

“God dag?” sa Espen Askeladd; “står du her og hugger?”

“Ja nå har jeg stått her og hugget i mange lange tider og ventet på deg,” svarte øksen.

“Ja ja, her er jeg,” sa Espen, han tok øksen og slo den av skaftet og stappet både øks og skaft i skreppa.

Da han kom ned igjen til brødrene sine, ga de seg til å le og gjøre narr av ham. “Hva var det for noe rart du fikk se oppi heia da?” sa de.

“Å det var bare en øks vi hørte,” sa Espen.

Da de så hadde gått en stund igjen, kom de under en berghammer; oppi den hørte de noe hakket og grov.

“Jeg undres hva det er som hakker og graver oppunder denne berghammeren jeg?” sa Espen Askeladd.

“Du er nå så klok til å undre deg du,” sa han Per og han Pål igjen; “har du aldri hørt fuglene hakke og pikke på trærne før?”

“Ja, men jeg har nok moro av å se hva det er, likevel jeg,” sa Espen, og alt de lo og gjorde narr av ham, så brydde han seg ikke om det, han la avsted opp imot berghammeren, og da han kom oppunder, så han det var et grev som sto og hakket og grov.

“God dag!” sa Espen Askeladd; “står du her og hakker og graver så alene?”

“Ja, jeg gjør det,” sa grevet; “nå har jeg stått her og hakket og gravet i mange lange tider og ventet på deg,” sa det.

“Ja ja, her er jeg,” sa Espen igjen, han tok grevet og slo det av skaftet og gjemte det i skreppa, og så nedover til brødrene sine igjen.

“Det var vel noe fælt rart du så oppunder berghammeren?” sa han Per og han Pål.

“Å det var ikke noe videre, det var bare et grev vi hørte,” sa Espen.

Så gikk de et godt stykke sammen igjen, til de kom til en bekk; tørste var de nå alle tre, etter det de hadde gått så langt, og så la de seg ned ved bekken og skulle drikke.

“Jeg undres riktig på hvor dette vannet kommer ifra?” sa Espen Askeladd.

“Er du ikke galen, så undres du deg visst galen med det aller første. Hvor bekken kommer ifra? Har du aldri sett vannet renne opp av en olle i jorda da?”

“Ja, men jeg har nok lyst til å se hvor det kommer fra likevel jeg,” sa Espen; han avsted oppmed bekken, og alt brødrene ropte på ham og lo av ham, så hjalp det ikke; han gikk sin gang.

Da han kom langt oppmed, ble bekken mindre og mindre, og da han kom enda et stykke fram, fikk han se en valnøtt; fra den sildret vannet ut.

“God dag!” sa Espen igjen, “ligger du her og sildrer og renner så alene?”

“Ja, jeg gjør det,” sa valnøtten; “her har jeg ligget og sildret og rent i mange lange tider og ventet på deg.”

“Ja ja, her er jeg,” sa Espen; han tok en mosedott og dyttet i hullet, så vannet ikke kunne komme ut, og så la han valnøtten i skreppa og satte nedetter til brødrene sine igjen.

“Nå har du vel sett hvor vannet kommer fra? Det ser vel fælt rart ut, kan jeg tenke?” gjønte han Per og han Pål.

“Å, det var bare et hull det rant ut av,” sa Espen, og så lo de andre to og gjorde narr av ham igjen, men Espen Askeladd brydde seg ikke om det; “jeg hadde nå moro av å se det likevel,” sa han.

Da de så hadde gått et stykke igjen, kom de til kongsgården; men da alle i kongeriket hadde fått høre at de kunne vinne kongsdatteren og halve riket, hvis de kunne hugge ned den store eika og grave brønn til kongen, så var det kommet så mange som hadde prøvd lykken sin, at eika var dobbelt så stor og tykk nå, som den var fra førstningen; for den vokste ut to fliser for hver de skåret ut med øksen, kan du vel minns. Derfor hadde kongen nå satt den straff at de som prøvde seg og ikke kunne felle eika, skulle settes ut på en øy og begge ørene skulle klippes av dem.

Men de to brødrene lot seg ikke skreppe av det, de trodde nok de skulle få ned eika, og han Per, som eldst var, skulle nå til å prøve seg først. Men det gikk med han som med alle de andre som hadde hugget på eika; for hver flis han fikk skåret ut, vokste det ut to isteden, og så tok kongens folk ham og klippet av ham begge ørene og satte ham ut på øya. Nå ville han Pål til, men det gikk like ens med ham; da han hadde hugget en to-tre hugg, så de fikk se at eika vokste, tok kongens folk ham også og satte ut på øya, og ham klippet de ørene enda snauere av, for de syntes han kunne lært å ta seg i vare.

Så ville Espen Askeladd til.

“Vil du endelig se ut som en merket sau, skal vi gjerne klippe av deg ørene med en gang, så slipper du å bry deg,” sa kongen, han var sint på ham for brødrenes skyld.

“Jeg hadde nok moro av å prøve først likevel,” sa Espen, og det måtte han da få lov til.

Han tok opp øksen av skreppa og skjeftet den på skaftet igjen. “Hugg sjøl!” sa Espen til øksa, og den til å hugge så flisene fløy, og så var det ikke lenge før eika måtte i bakken. Da det var gjort, tok Espen fram grevet sitt og satte det på skaftet. “Grav sjøl!” sa Espen, og grevet til å hakke og grave, så jord og stein sprutet, og så måtte vel brønnen opp, kan du tro. Da han hadde fått den så dyp og så stor han ville, tok Espen Askeladd fram valnøtten og la i det ene hjørnet på bunnen, og så tok han ut mosedotten. “Sildre og renn!” sa Espen, og den til å renne, så vannet fosset ut av hullet, og om en liten stund var brønnen breddfull.

Så hadde Espen hugget ned eika som skygget for kongens vinduer, og skaffet brønn i kongsgården, og så fikk han kongsdatteren og halve riket, som kongen hadde sagt; men godt var det for han Per og han Pål at de hadde mistet ørene, for ellers hadde de hver time fått høre det alle sa, at Espen Askeladd hadde ikke undres seg så galt enda.



Veslefrikk med felen

NR.11

  Veslefrikk med felen

Det var engang en husmann som hadde en eneste sønn, og denne gutten var skrøpelig og hadde måtelig helse, så han ikke orket å gå på arbeid. Han hette Frikk, og litenvoren var han også, så kalte de ham Veslefrikk.

Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans ut på bygda og ville feste ham bort til gjeter eller visergutt. Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen; han skulle ta ham, for han hadde nylig jaget visergutten sin, og det var ingen som ville til ham, for han hadde ord for å være en skarv. Det var bedre noe enn ikke noe, tenkte husmannen, maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; og lønn og klær ble det ikke talt om. Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med én gang. Han skulle ha én skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt.

Veslefrikk syntes nok det var store penger, for han hadde aldri eid så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer.

“Du har fått mer enn du skal ha,” sa lensmannen.

“Skal jeg ikke ha noe til klær da?” sa Veslefrikk. “Det jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen,” og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham, sa han.

“Når du har fått det vi er forlikt om, og tre skilling attpå, så har jeg ikke mere med deg,” sa lensmannen. Men han skulle da få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppen sin, og så gikk han på byveien og skulle kjøpe klær. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt, var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter, så han ikke syntes det var noen vei til å komme fram; han tok til å undres på hva som kunne være på hin siden av disse fjellene, og hvordan han skulle komme over.

Men han måtte opp, og så la han i vei; han orket lite og måtte hvile stundomtil, og da regnet han etter hvor mange penger han hadde. Da han kom opp på det høyeste, var det ikke annet enn en stor mosefly; der satte han seg og skulle se om han hadde skillingene sine igjen, og før han visste av det, kom det til ham en fattigmann, og han var så stor og lang at gutten satte i å skrike, da han riktig fikk se hvor stor og lang han var.

“Vær ikke redd du,” sa fattigmannen, “jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn!”

“Bære meg,” sa gutten, “jeg har bare tre skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe klær for,” sa han.

“Det er verre for meg enn for deg,” sa fattigmannen; “jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du.”

“Ja, så får du få den da,” sa gutten.

Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, så var det en fattigmann der igjen, men han var enda større og styggere enn den første, og da gutten riktig fikk se hvor stygg og lang han var, så satte han i å skrike.

“Vær ikke redd for meg, jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn,” sa fattigmannen.

“Bære meg så sant,” sa gutten; “jeg har bare to skilling, og dem skal jeg til byen og kjøpe klær for, hadde jeg møtt deg før, så -.”

“Det er verre for meg enn for deg,” sa fattigmannen; “jeg har ingen skilling og større kropp og mindre klær.”

“Ja, så får du få den da,” sa gutten.

Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde satt seg, kom det til ham en fattigmann igjen; men han var så stor og stygg og lang, at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han riktig fikk se hvor stygg og fillete han var, satte han i å skrike.

“Vær ikke redd for meg du, gutten min,” sa mannen; “jeg gjør deg ikke noe, for jeg er bare en fattigmann som ber om en skilling i Guds navn.”

“Bære meg, så sant,” sa Veslefrikk, “jeg har bare én skilling igjen, og den skal jeg til byen og kjøpe klær for; hadde jeg møtt deg før, så -.”

“Ja, jeg har ingen skilling jeg, og større kropp og mindre klær, så det er verre for meg enn for deg,” sa fattigmannen.

Så fikk han få skillingen da, sa Veslefrikk, det var ingen råd for det; for så hadde hver sin og han hadde ingen.

“Ja, siden du har slikt et godt hjertelag at du har gitt bort alt det du åtte,” sa fattigmannen, “så skal jeg gi deg et ønske for hver skilling.” -det var den samme fattigmannen som hadde fått dem alle tre; han hadde bare skapt seg om for hver gang, så gutten ikke kunne kjenne ham igjen.

“Jeg har støtt hatt slik hug til å høre fela låte, og se at folk var så lystige og glade at de danset,” sa gutten, “så - får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en fele, som er slik at alt som har liv, må danse etter den,” sa han.

Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; “du får ønske bedre for de andre skillingene.”

“Jeg har støtt hatt slik hug til å jakte og skyte,” sa Veslefrikk, “så får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske en børse, som er slik at jeg treffer alt jeg sikter etter, om det er aldri så langt borte.”

Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; “du får ønske bedre for den siste skillingen.”

“Jeg har støtt hatt hug til å være i lag med folk som var snille og godhjertet,” sa Veslefrikk, “så fikk jeg det som jeg ønsker, ville jeg ha det så, at ingen kan nekte meg det første jeg ber om.”

“Det ønsket var ikke så skrøpelig,” sa fattigmannen, og så strøk han inn mellom haugene og ble borte, og gutten la seg til å sove, og neste dagen kom han ned av fjellet med fela og børsa si.

Først gikk han til landhandleren og ba om klær, og på en bondegård ba han om en hest, og på en annen ba han om slede, og ensteds ba han om finnmut, og det var ikke nei å få for ham; om det var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han ba om. Til sist reiste han gjennom bygda som en staselig storkar og hadde både hest og slede.

Da han hadde reiste et stykke, møtte han lensmannen som han hadde tjent hos.

“God dag, husbond,” sa Veslefrikk med fela, han stanset og hilste.

“God dag,” sa lensmannen; “har jeg vært din husbond?” spurte han.

“Ja, kommer du ikke i hug det, at jeg tjente hos deg i tre år for tre skilling?” sa Veslefrikk.

“Du verden, så du har kommet deg i en hast da,” sa lensmannen. “Hvordan har det gått til, at du er blitt slik en storkar?”

“Å, det var nå så det,” sa veslen.

“Er du så vellystig at du farer med fele også?” sa lensmannen.

“Ja, jeg har støtt hatt hug til å få folk til å danse,” sa gutten; “men det gjeveste jeg har, er denne børsa her,” sa han; “for det faller mest alt det jeg peker på den med, om det er aldri så langt borte. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte?” sa Veslefrikk. “Hva setter du, at jeg kniper den her vi står?” sa han.

Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være, sette hest og gård og hundre daler på at han ikke var god for; men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han, når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt med noen børse. Men med det samme det smalt, falt skjæra ned i et stort klungerkjerr, og lensmannen strøk bort oppi kjerret etter den, og tok den opp og ga den til gutten. I det samme la Veslefrikk til å stryke på fela, og lensmannen til å danse så tornene slet i ham; og gutten spilte og lensmannen danset og gråt og ba for seg, til fillene føk av ham og han nesten ikke hadde en tråd på seg.

“Ja, nå tenker jeg du er så fillete som jeg var da jeg reiste av tjenesten hos deg,” sa gutten, “så nå får du slippe med det;” men først måtte lensmannen gi ham det han hadde veddet på at han ikke skulle treffe skjæra.

Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Han spilte, og de som kom dit danset, og han levde både lystig og vel; det var ingen sorg for ham, for ingen kunne si nei til det første han ba om.

Men som de var i beste leken, kom vekterne og skulle dra gutten på rådstuen, for lensmannen hadde klaget over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham, og nå skulle han henges; det var ikke å be for. Men Veslefrikk hadde råd for all uråd han, og det var fela. Han tok til å spille på den, så måtte vekterne danse til de lå der og gapte. Så sendte de soldater og vakt i veien. Men det gikk ikke bedre enn med vekterne; da Veslefrikk fikk fram fela, måtte de til ådanse, så lenge han orket å få den til å låte; men de var klar lenge før.

Til sist så lurte de seg på ham og tok ham mens han sov om natten, og da de hadde fått ham, ble han dømt til å henges straks, og det bar avsted til galgen med det samme. Det stimlet sammen en mengde folk som skulle se dette vidunderet, og lensmannen var også med, og han var så sjeleglad for han skulle få rett for pengene og skinnet sitt og få se at de hengte ham.

Men det gikk ikke fort; for Veslefrikk var skrøpelig til å gå, og skrøpeligere gjorde han seg; fela og børsa dro han med seg også, det var ingen god for å få fra ham dem; og da han kom til galgen og skulle klyve opp på stigen, hvilte han for hvert trin. På det øverste satte han seg, og spurte om de kunne nekte ham et ønske, om han ikke kunne få lov til én ting: han hadde slik lyst til å låte en låt og leike en leik på fela før de hengte ham. - Nei, det var både synd og skam å nekte ham det, sa de; det var ikke nei til det han ba om. Men lensmannen ba for Guds skyld, at de ikke skulle la ham få lov til å klunke på en streng, ellers var det ute med dem alle sammen; skulle gutten ha lov til å spille, måtte de binde ham til den bjerka som sto der. Veslefrikk var ikke sen om å få fela til å låte, og alle som var der, til å danse, både de som gikk på to og de som gikk på fire, både prost og prest, skriver og fut, og lensmann og mestermann og bikkjer og svin. De danset og lo og skrek om hverandre; somme danset til de lå som døde; noen danset til de datt i svime. Galt gikk det med dem alle; men verst gikk det med lensmannen, for han sto gjuret til bjerka og danset og skurte store stykker av ryggen sin på den. Det var ikke noen som tenkte på å gjøre noe med Veslefrikk, og han fikk gå med børsa og fela si som han ville, og han levde vel alle sine dager, for det var ingen som kunne si nei til det første han ba om.


Pannekaken som ikke ville bli spist eller noe

NR.12
Pannekaken som ikke ville bli spist eller noe.


Det var på den tiden da alle kunne tale, at det fantes en pannekake som ikke ville bli spist. Hver gang noen prøvde å spise den, tryglet den på sine knær om å få fortsette å leve.

-Å nei, ikke ta meg, ta heller noe annet. En biff eller noe grøt, for eksempel, sa pannekaka og kledde på seg sitt uskyldigste smil.

-La gå da, sa gubben og gamla, som hadde laget pannekaka ved å blande:

ca 3 dl hvetemel
1/2 ts salt
2 egg
ca 5 dl melk
1 ss margarin

Og på den måten ble pannekaka så god og lekker at det knapt fantes maken i hele kongeriket.
Så var det en etermiddag da gubben og gamla lå og dro seg på sofaen, at de kjente sulten begynte å gnage i skrotten.

-Nei, nå har vi spist opp all saltmat og søtmat, nå skal vi ha pannekake, sa de og tuslet bort til der pannekaka lå.

Da pannekaka forstod at gubben og gamla var på vei for å spise den, veltet den seg ned på gulvet og trillet som et hjul ut av kjøkkenet og ut av huset så fort det lot seg gjøre.

- Å kjære vene, sa gubben da.
- Å kjære vakre vene, sa gamla.
- Å hrgud azz, sa noen tenåringer som tilfeldigvis var i nærheten.

- Stopp i lovens lange navn, sa lensmannen. Men pannekaka ville så klart ikke stoppe. Den hadde nemlig fått smaken på friheten.

- En fugl i bur er fortsatt en fugl i bur, selv om den sitter på en pinne av mahogney, tenkte den. Hva nå enn den mente med det.

Så la de på sprang etter pannekana, alle som en. Pannekaka først, gubben og gamla etter. Gamla med kjeppen i den ene hånda og sleiva i den andre. Pluss disse tenåringene da. Og en okse og lensman måtte også ha
enge seg på. Vi må ikke glemme at det var en sau med også. Mem pannekaka nektet å stoppe. Den trillet og trillet. og hadde bedre fart enn alle de andre til sammen.

Etter en stund hadde pannekaka trillet seg fram til en dølahest.

- God dag pannekake- - God dag sjøl du hest-pest.
- Nå kommer jeg og tar deg, sa hesten,
- Å, nei ta ikke meg, men ta de som kommer etter meg. og 1- 2- 3.
med det fjerde skal det skje og så trillet pannekaka videre.

Slik gikk det slag i slag. Pannekaka først og en salig blanding av mennesker og dyr etter. Underveis treffer pannekaka plenty av folk og røvere fra en annen by som ville ta seg en bit av den. Men pannekaka, den luringen, klarte hele tiden å smette unna. Etter først å ha kommet med kvikke kommentarer og småvittige enderim     Dere tar tegninga.

Pannekaka fortsatte med den evinnelige rullingen sin. Den rullet nedover, bortover og oppover, fram og til siden. Og jo lengre den rullet, dess mindre ble den. For på den tiden fantes det ikke asfalterte veier sånn som i dag. Det fantes bare grusveier og en og annen sti.

Tilslutt var ikke pannekaka større enn en tiøring og som dere husker var den veldig liten.

Så er det visst noe med at pannekaka havner på et sted der den trenger hjelp fra noen andre, ettersom den selv har blitt så utrolig liten.

Ai, ai, ai sukket pannekaka og tittet seg rundt. Der fikk den øye på en gris, en frosk og noe som lignet på en gås eller no'.

- God dag, gris, frosk og du der borte, sa pannekaka. Jeg trenger visst hjelp av dere.

- Det er klart vi skal hjelpe deg, svarte grisen, frosken oggåsa. For det var en gås.

Hva det var pannekaka trengte hjelp til, er litt uklart. Jeg som leser dette har virkelig ikke peiling.
Men samme kan det være, for grisen, frosken og gåsa lot ikke til å bry seg noe særlig om det. De gikk straks i gang med å hjelpe. De halte og dro, de halte og dro.

Dermed hjalp grisen, frosken og gåsa pannekaka så godt de kunne. Og da de hadde hjulpet ferdig, var den vesle pannekaka veldig takknemlig for at dyrene hadde trådt til da det gjaldt som mest.

- Tusen takk for hjelpen, sa pannekaka.
- Bare hyggelig, svarte grisen og frosken.
- Anyone for pancake? sa gåsa.

Pannekaka gulpet da den hørte hva gåsa sa. Og med ett skjønte den at alla løftene om hjelp ikke var verd papiret det var skrevet på.

- Hvem vil ha pannekake? spurte gåsa.
- Ikke jeg, sa grisen.
Ikke jeg, sa frosken

Men det vil jeg, kvekket gåsa og slukte hele den lille pannekaka i en bit.


Og ettersom eventyret handlet om en pannekake så er det vel slutt da eller hva?

ALLE-NOEN-INGEN OG ENHVER

NR.13

ALLE, NOEN, INGEN OG ENHVER.

Det var et viktig arbeid som skulle
gjøres, og ALLE var sikker på at
NOEN skulle gjøre det.

ENHVER, kunne ha gjort det men
INGEN gjorde det. NOEN ble sint på
grunn av dette, for det var ALLE's jobb.

ALLE trodde ar ENHVER kunne utføre
jobben, men INGEN forsto at ALLE
ikke vile gjøre det.

Det endte med at ALLE bebreidet
NOEN da INGEN gjorde hva
ENHVER kunne ha gjort.


Det var en gang en hånd

NR.14
 DET VAR EN GANG EN HÅND

Et eventyr som har fokus på verb, tall og motorikk.
Bruk hånden og vis hva den gjorde etter som fortellingen skrider frem.

Det var en gang en hånd.Og hånden hadde 5 fingre som alle hender pleier å ha. 1 - 2 - 3 - 4 - 5.
Hånden kunne gjøre mange forskjellige ting. Kanske din hånd kan gjøre de samme tingene som hånden kunne?
Vi prøver alle sammen , opp med hånden.

Hånden kunne vinke. Den vinket fort og denvinket sakte. Den kunne vinke høyt oppe og den kunnevinke lavt nede. Hånden kunne peke på det den ville ha, den kunnepeke på deg eller meg. Hånden kunne kalle på noen om den ville at de skulle komme, eller den kunne stoppe noen. Hånden kunne knipse når denhørte fin musikk. Og den kunne slenge kyss til noen den likte veldig godt. Den kunne også stryke et kinn for å trøste, det føltes godt ut. Men hånden kunne  også slå og det var ikke greit for det gjorde vondt. Ble hånden veldig sint knyttet den seg til en hard ball.

En dag møtte hånden en annen hånd. Han gikk bort til den nye hånden og hilste på:" Hei du, skal vi leke sammen du og jeg?" Det hadde den andre hånden veldig lyst til. Det var slik de lærte å gjøre ting sammen.
De klappet sammen når de så eller hørte noe fint
Den ene hånden tenkte, noe klarer jeg nok å gjøre alene men mye må det to hender til for å klare. Derfor er det viktig at jeg har den andre hånden som bestevenn.
Fra den dagen lærte hånden at det er lettere å klare vanskelige ting når man er flere sammen slik at man kan hjelpe hverandre.

ER DERE FLINKE TIL Å HJELPE HVERANDRE NÅR NOEN TRENGER HJELP?


FLYNDREN

NR. 15
 FLYNDREN

Til å begynne med så flyndren ut som alle andre skikkelige fisk og var hverken geipete eller flat. Men hoven og innbilsk var hun; ingen var så god som hun.
En dag flyndren svømte avsted gjennom vannet, møtte hun en sild.
" Skal det være fisk det også nå," sa flyndren og geipet. Men geipen ble sittende der. Da flyndren skjønte at hun ikke kunne få munnen på plass igjen, ble hun så flau at hun svømte til bunns og gjemte seg i sanden.
Og der har hun siden holdt seg.

Trollet Lurvelegg


NR. 16
TROLLET LURVELEGG.

Det var ein gong eit troll som heite Lurvelegg. Det var ikkje noko stort og farleg troll, heller eit lite og koseleg troll. Til vaneleg var han og eit glad troll som alltid song og talla ute i skogen, men no kjente han seg veldig trist og lei. Du skjønar det at Lurvelegg skulle så veldig gjerne funne seg ei kjerring som han kunne gifta seg med. Det var bare det at Lurvelegg ikkje var noko vakkert syn å sjå til - alle han traff, syntes at han var snill og grei, men ikkje vakker. Høyr bare her: Han hadde eitt auga, to naser, tre hovud og fira bein. Fem føter, seks øyre og sju negler av gråstein. Og når han i tillegg hadde spikerhår og barkehender, sjegg på rygg og grøne tenner, så var det kanskje ikkje så rart at ingen ville gifta seg med han.

Ein dag han var ekstra trist og lei, traff han den kloke ugla i skogen. Ugla lurte på kvifor Lurvelegg var så trist og lei - han som alltid pleide å synga og tralla i skogen. Lurvelegg fortalte den kloke ugla kvifor - at ingen ville gifta seg med han, for han var ikkje noko vakkert troll. Ugla spurte om kor han budde og om han ellers oppførte seg bra. Det vesle trollet fortalte at han budde på ein trestubbe her og der og at han var flink til å takka - då sa han :"Blubliblubli"

Den kloke fuglen tenkte vel og lenge og så sa han at han kjente kanskje ei lurvejente som han kunne gifta seg med, men då måtte trollet først finna seg eit skikkeleg hus og læra seg takka skikkeleg. Han måtte læra seg å bukka djupt og seia tusen takk.

Kvar dag sat Lurvelegg på stubben sin og bukka det han var troll for. Han gløymte seg av og til og sa Blubliblubli, men han vart flinkare og flinkare og når han ikkje sat på stubben, var han rundt i skogen og leita efter ein passande bustad. Og tenk - han fann seg ein bustad til slutt, ei stor fin rot.
 
Det gjekk ikkje mange dagar før ugla presenterte Lurvelegg for lurvejenta og sjølvsagt vart det kjærleik ved første blikk. Brullupet sto i mai og han fekk ei kjerring som han vart så glad i. For ho hadde eit auga, to naser, tre hovud og fire bein. Fem føter og seks øyre og sju negler av gråstein.


Rødhette

NR.17

Rødhette

Det var en gang en søt liten pike som alle ble glade i bare de så henne. Men den som var aller gladest i henne, var nok bestemoren, hun visste ikke hva godt hun skulle gjøre for barnebarnet sitt. En gang gav hun henne en hette av rød fløyel, og fordi den kledde henne så godt at hun ikke ville ha noe annet på hodet, kalte de henne Rødhette.

Så en dag sa moren hennes: Kom hit, Rødhette, her har du et stykke kake og en flaske vin som du skal ta med deg til bestemor. Hun er svak og syk, og dette vil gi henne styrke. Fort deg avsted før det blir for varmt, og hold deg pent på stien hele veien, ellers faller du og knuser flasken, og da blir det ingen vin til bestemor. Og når du kommer til huset hennes skal du si “god morgen” med det samme, ikke bare bli stående og glo i alle kriker og kroker.

- Jeg skal nok gjøre alt du sier, lovet Rødhette, og tok henne i hånden på det.

Rødhette bodde langt inne i skogen, en halv time fra landsbyen, og rett som det var, møtte Rødhette ulven. Men siden hun ikke visste hvor farlig han var, ble hun ikke noe redd.

- Goddag, Rødhette, sa ulven.

- Goddag, ulv, sa Rødhette

- Hvor skal du hen så tidlig?

- Til bestemor

- Og hva har du i kurven?

- Kake og vin. Vi bakte i går, og dette vil gjøre bestemor godt, syk og svak som hun er.

- Hvor ligger bestemors hus, Rødhette?

- Et stykke videre inn i skogen, under de store eiketrærne, inne i hasselkjerret, vet du ikke det? sa Rødhette.

Ulven tenkte: Det der er jammen en riktig lekkerbisken. Hun smaker nok bedre enn den gamle. Men er jeg lur nok, får jeg dem begge to.

Han gikk ved siden av Rødhette en liten stund, så sa han:

- Rødhette, se de vakre blomstene som vokser omkring deg. Hvorfor ser du deg ikke rundt? Jeg tror ikke engang du legger merke til hvor vidunderlig fuglene synger. Du går jo bare rett fram, som om du var på vei til skolen, enda så deilig det er her i skogen.

Rødhette så seg rundt, og oppdaget hvordan solstrålene danset mellom trærne. Hun kikket på alle blomstene, og tenkte: Jeg vil plukke en bukett til bestemor, det vil også glede henne. Det er jo så tidlig ennå, jeg rekker det nok.

Hun løp vekk fra stien og inn mellom trærne for å finne de peneste blomstene. Men hver gang hun plukket en, syntes hun at den som sto bortenfor var enda penere, og så sprang hun bort til den, og på denne måten kom hun stdig dypere inn i skogen. Men ulven gikk strake veien til bestemors hus og banket på døra.

- Hvem er det? spurte bestemor

- Rødhette, svarte ulven. Jeg har med meg kaker og vin. Lukk opp!

- Bare trykk ned klinka, ropte bestemor. - Jeg er for svak til å stå opp.

Ulven trykket ned klinka, døra gikk opp, og uten et ord listet han seg bort til senga og slukte hele bestemoren. Så tok han på seg klærne hennes, satte nattlua på hodet, la seg i senga og trakk forhenget for.

Da Rødhette hadde plukket så mange blomster hun greide å holde, kom hun til å tenke på bestemor, så hun gikk tilbake til stien og fortsatte på veien til huset hennes.

Hun ble forbauset over at døra var åpen, og idet hun gikk inn i stua, syntes hun det var så merkelig der inne at hun tenkte: Hvorfor føler jeg meg så urolig, jeg liker meg da så godt hos bestemor? Hun ropte “god morgen” uten å få noe svar, gikk bort til senga og drog forhenget vekk. Da så hun bestemor som lå der med nattlua langt ned i ansiktet og så merkverdig ut.

- Så store ører du har, bestemor, sa Rødhette.

- Det er fordi jeg skal kunne høre deg bedre, svarte ulven.

- Så store øyne du har, bestemor, sa Rødhette.

- Det er fordi jeg skal kunne se deg bedre, svarte ulven.

- Så store hender du har, bestemor, sa Rødhette.

- Der er fordi jeg skal kunne klemme deg bedre, svarte ulven.

- Så stor munn du har, bestemor, sa Rødhette.

- Det er fordi jeg skal kunne ete deg bedre, svarte ulven. Og ikke før hadde han sagt det, så hoppet han ut av senga og slukte stakkars Rødhette i et eneste jafs!

Stappmett som han var, la han seg under dyna igjen, og begynte å snorke.

Da kom det en jeger forbi, og han tenkte: Fælt som den gamle kona snorker. Best å se om det er noe i veien. Han gikk inn i huset, og da han fikk øye på ulven i senga, sa han: - Jasså, det er der du ligger, din slyngel. Deg har jeg vært ute etter lenge.

Han hadde akkurat lagt børsa til kinnet, da han kom til å tenke på at ulven kanskje hadde spist bestemor, og at hun fortsatt kunne reddes. Derfor tok han fram en kniv istedet, han ville skjære opp magen på den sovende ulven. Etter et par kutt så han det lyste i en rød hette, og like etter hoppet Rødhette ut og ropte:

- Å, så redd jeg ble. Jammen var det mørkt i magen på ulven!

Så var turen kommet til gamle bestemor. Hun var levende, hun også, men det var så vidt hun orket å puste.

Nå fortet Rødhette seg å hente noen store steiner som de stappet inn i ulvemagen, og da ulven våknet og ville løpe sin vei, sank han sammen fordi han var blitt så tung, og døde.

Da var de glade og fornøyde alle tre. Jegeren flådde ulven og tok pelsen med seg hjem, bestemor spiste kake og drakk vin, og Rødhette tenkte med seg selv: Aldri i livet om jeg skal løpe vekk fra stien mer og inn mellom trærne, når mamma har sagt at jeg ikke får lov.


Snekker Andersen og Julenissen



NR.18

Snekker Andersen og julenissen

 

Det var en gang en far som het snekker Andersen, og han hadde mange unger slik som farer bruker å ha, og så var det en julekveld at han lista seg ut mens ungene og fru Andersen satt og knekte nøtter for å spise filipine. Han skulle nedi vedskjulet sitt, for der hang det er julenissedrakt, og på men kjelke lå det en stor sekk med julegaver. Så tok snekker Andersen på seg julenissedrakten og dro kjelken med julegavesekken ut på gårdsplassen. Men så var det så glatt akkurat den julekvelden, så snekker Andersen datt så lang han var opp på kjelken og sekken, og så var det en bakke ned mot hovedvegen, og så sklei de dit, både sekken og kjelken og snekker Andersen. Like ved hovedvegen kom det en annen mann i julenissedrakt med en kjelke.

“Halv vei!» ropte snekker Andersen og prøvde å styre unna, men han så ikke så godt bak julenissemaska, og så butta de så de ramla i grøfta begge to.

“Omforladels!” sa snekker Andersen.

“Omforladels sjøl,” sa den andre.

“Vi er nok ute i samme ærend vi,” sa snekker Andersen. “Ja ja, det går jo an å tøyse litt, det er jo julekvelden, og da er det så rart med det.”

“Akkurat,” sa den andre, “Og vil du nå som jeg, så går jeg til dine unger og gir dem gaver, og så går du til mine unger. Men da må du ta av deg den dumme nissedrakten.”

“Men hva skal jeg kle meg ut som da, da?” sa snekker Andersen.

“Du behøver vel ikke å kle deg ut, ungene mine ser nisser året rundt, men en orntli snekker har de aldri sett, og hver jul bruker jeg å si: Hvis dere er snille nå, så kommer snekker Andersen om julekvelden når jeg reiser rundt til alle menneskeungene. Men det har jo aldri falt seg slik at jeg har truffet deg. Skal vi bytte slik at ungene mine slipper å sitte alene hele julekvelden?”

“Ja, det kunne vi jo godt,» sa snekker Andersen, «men det er bare det at jeg har ingen gaver til ungene dine, jeg.”

“Gaver?” sa julenissen. “Er ikke du snekker, da?”

“Jooo…” sa Andersen.

“Da kan du bare ta med deg noen plankebiter og noen småspiker. Og så har du kanskje en kniv?”

Jo da, snekker Andersen hadde kniv, og han fant plankebiter og småspiker i vedskjulet.

“Nå kan du bare gå i fotefara mine innover i skauen,» sa nissen, «så tar jeg kjelken din og ringer på. Du bor i annen etasje, du vel?”

“Ja,” sa snekker Andersen.

Og så gikk nissen opp til snekkerhuset, og snekker Andersen gikk innover i skauen der nissen hadde gått. Han behøvde ikke å gå så langt, det var bare forbi to graner og en stubbe, og bak stubben stakk det opp tre små toppluer.

“Nå kommer’n, nå kommer’n!” ropte nisseungene og fløy i forvegen mot et vindfelt tre som lå med rota i været. Og da Andersen kom på den andre sia av rota, sto nissekona og venta.

“Nå kommer’n, mor! Nå kommer snekker Andersen! Se på’n! Er’n ikke lang?”

“Så da, unger, en skulle tru dere ikke hadde sett folk før,” sa nissekona.

“Men vi har aldri sett en orntli snekker!” ropte ungene. “Kom inn da, snekker Andersen!”

“Ja, du får værsågod gå inn,” sa nissekona og løfta på ei grein, og Andersen bøyde den lange ryggen sin og smaug under greina og fulgte etter nissefolket innover - og så sto han i ei lita stue med steingolv og stubbestoler og mosesenger med tepper av tyttebærlyng. I den minste senga lå en liten unge, og borti kroken satt en gammel nisse og nikka med hue.

“Har du med deg kniv?”
“Har du med deg plankebiter og småspiker?” gnålte nisseungene og halte og dro i snekker Andersen.

“Så da, så da, Andersen må da få lov til å komme innafor døra før dere begynner å mase,” sa nissekona. “Sett deg da, Andersen.”

“Er det fremmen-nisser her?” peip det i den gamle nissen i kroken.

“Det er Andersen! Snekker’n!” ropte den største nissegutten i øret hans.

“Han er så gammel, han bestefar, han kommer aldri ut mer, du får gå bort og hilse på’n, så blir’n gla.”

Jo da, Andersen gikk bort og hilste på gamlenissen og tok’n i handa. Det var som å ta i ei barkflis.

“Nå får du sette deg da, Andersen-snekker,” sa ungene.

“Vet du hva du skal lage til meg?” sa den største nissegutten og smilte med ei tann. “Du skal alge en kjelke, kan du det? En liten lekekjelke?”

“Ja, jeg får prøve,” sa Andersen. Og det gikk ikke lenge før kjelken var ferdig.

“Så er det min tur,” sa den mellomste nisseungen. Det var ei lita jente som svingte seg med to musefletter.

“Hva vil du ha da?” sa snekker Andersen.

“Dokkeseng,” sa nissejenta.

“Har du dokke da?” sa Andersen.

“Nei, men jeg får låne ungene til skogmusa en gang iblant, og ekornungene får jeg leke dokke med så mye jeg vil. De synes bare det er gemt å leke dokke, de! Gjør dokkeseng da!”

Og så laget Andersen dokkeseng.

“Hva vil du ha da?” sa han til den minste gutten som sto og var sjenert og hadde tre fregner på nesa.

“Veit ikke,” hviska gutten.

“Å jo da, han veit det nok, han visste det før i dag, bare si det, da vel,» sa de andre ungene.
«Snurrebass,” hviska veslegutten.

“Ja, det skal du da jammen få,” sa Andersen, og så laget han snurrebass.

“Og så må du lage noe til a mor!” maste ungene.

Nissekona hadde stått og sett på hele tida, og gjemt noe bak ryggen sin.

“Hysj da, unger!” sa nissekona.

“Bare si hva du vil jeg skal lage,” sa Andersen.

“Ja,” sa kona og viste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var ei grautsleiv. Men den var ganske gammel og flisete og hadde en diger sprekk, så det gikk hvert i fall ikke an å spise suppe med den.

“Kan du få noe skikk på denne her, tur du?”

“Hem, hem,” sa Andersen og klødde seg med tømmermannsblyanten som han hadde bak øret. “Jeg får nok heller lage ei ny sleiv til deg.”

Og så tok han og spikka ut ei fin rot som han fant ved utgangsdøra, og laget sleiv til nissekona. Og da han var ferdig med det, fant han ei lang rett rot smed en krok i toppen, og så satte han seg og begynte å spikke på den. Men han sa ingenting, ungene maste og spurte hva han laget, men Andersen sa ingenting før han var ferdig, og da var rota blitt en fin stokk.
«Værsågod, bestefar,» ropte Andersen og gikk bort til gamlenissen med stokken. Og til slutt tok han alle flisene og gjorde ei lita linerle på lette vinger som han hengte over senga til den minste nisseungen.

“Nei å nei, detta var stas,» sa nissekona. «Ja, nå ska du jammen ha pent takk, Andersen. Takk pent nå, unger, kom hit og takk Andersen. Å ja, denne julekvelden kommer vi ikke til å glømme.”

“Takk, takk, takk!» ropte ungene. Og så kom gamlenissen stavrende over golvet med den nye stokken og sa:”Tusen takk!”

Nå hørte Andersen noen som tusla utenfor døra, og så sa han: “Takk i ligemåde og godt nyttår!” Og så skyndte snekker Andersen seg ut, og der sto julenissen med kjelken og den tomme gavesekken.

“Takk for hjelpa, Andersen,” sa julenissen. “Hva sa ungene da du kom?”

“Jo da, dem ble gla, dem, nå venter dem bare på at du skal komme hjem, tenker jeg. Åssen gikk det med deg, da? Han ble ikke redd deg, veslegutten min, vel?”

“Å langt ifra,” sa julenissen. “Han trudde det var du, han. Titte fanget pappan min, jeg! Sa han hele tia.”

“Ja, nå får jeg skynde meg hjem,» sa Andersen, og så sa’n god jul enda en gang, og så gikk’n. Det var begynt å snø, så det var såvidt han kunne finne igjen sporene–.

“Får jeg se på julegavene deres, da!” sa han til ungene sine da han kom inn i stua.

Men da lo ungene.

“Du har vel sett dem før, du vel! Du så vel gavene da du var julenisse i sta, vel!”

“Nei, jeg har vært hos nisseungene og laget gaver til dem, jeg,” sa Andersen.

“Hvor bor de hen da?” spurte ungene og lo enda mer.

“Innover der og bortover sånn,” sa Andersen og pekte. Nå snødde det mer og mer - snart var alle sporene etter snekker Andersen og julenissen borte…

Geitekillingen som kunne telle til ti

 NR. 19

Geitekillingen som kunne telle til ti

Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, stod han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk:

- Én, sa geitekillingen.

Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras.

- Hva gjør du for noe? sa kalven.

- Jeg teller meg, sa geitekillingen. - Skal jeg telle deg også?

- Hvis det ikke gjør vondt, så, sa kalven.

- Det gjør det vel ikke, stå stille, så skal jeg telle deg også?

- Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang, sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han:

- Jeg er én, og du er to, 1-2.

- Mo-er! rautet kalven og begynte å gråte, og så kom mora til kalven, og det var selveste bjellekua på garden.

- Hva er det du rauter for? sa bjellekua.

- Geitekillingen teller meg! rautet kalven.

- Hva er det for noe? sa bjellekua.

- Jeg teller, sa geitekillingen. - Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er én, kalven to, kua tre, 1-2-3.

- Å, nå telte han deg også! rautet kalven.

Og da bjellekua skjønte det, ble den sint.

- Jeg skal lære deg å gjøre narr av kalven min og meg! Kom, kalven min, så tar vin’n.

Og så satte bjellekua og kalven rett på geitekillingen, og han ble så redd at han spratt høyt opp i lufta og pilte av gårde bortover enga, og kua og kalven etter.

Borti utmarka stod oksen og grov løs store grastuer med hornene de geitekillingen og kalven og kua kom settende. - Hvorfor jager dere den vesle geitekillingen? spurte oksen.

- Han teller oss, rauter kalven.

- Men vi skal ta’n, sa bjellekua.

- Jeg er en og kalven er to og kua er tre og oksen fire, 1-2-3-4, sa geitekillingen.

- Å, nå telte han deg også, rautet kalven.

- Han kan bare prøve, brølte oksen og ble med de andre for å ta geitekillingen.

Etter veikanten gikk det en hest og åt da alle dyrene kom farende forbi.

- Det var da svært til fart, sa hesten.

- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.

- Han teller oss, rautet kalven.

- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.

- Åssen gjør han det da? sa hesten.

- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. - Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten, 1-2-3-4-5.

- Å! Nå telte han deg også! rautet kalven.

- Bare vent du, raggetassen! vrinsket hesten og galopperte bortover veien sammen med de andre for å ta geitekillingen.

I grisebingen lå det et stor purke og sov da følget for forbi.

- Svært til hastverk dere har da, sa purka.

- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.

- Han teller oss, rautet kalven.

- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.

- Han kan bare vente, vrinsket hesten.

- Åssen gjør’n når’n teller da? spurte purka.

- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. - Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten og seks for purka. 1-2-3-4-5-6.

- Å! Nå telte han deg også, rautet kalven.

- Det skal bli verst for’n sjøl, sa purka og brakk løs en planke i gjerdet med trynet sitt og satte etter de andre. Det gikk over stokk og stein og gjennom mo og myr, og så kom de til ei elv, og ved brygga lå det ei lita skute, og ombord på skuta var det ei katte og ei bikkje og en sau og en hane. Katta var kokke, sauen var byssegutt, hanen var skipper og bikkja var los.

- Stopp en halv! gol hanen da han så alle dyrene som kom hulter til bulter bortover veien. Men det var for seint. Geitekillingen tok spenntak i bryggekanten og spratt ombord med alle de andre dyrene etter seg, og så røk ankerkjettingen, og så begynte skuta å seile utover dit elva var djupest. Men da ble hanen redd.

- Kom og hjelp, gol hanen. - Skuta synker!

Da ble alle dyrene redde, men så skreik hanen igjen: - Er det noen av dere som kan telle?

- Jeg kan! sa geitekillingen.

- Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er ombord. Skuta kan bare ta ti passasjerer.

- Skynd deg å telle! sa de andre dyrene.

Og så telte geitekillingen.

- Én for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka, sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10.

Hurra for geitekillingen! ropte alle dyrene, og så seilte de over til den andre elvebredden og gikk i land. Men geitekillingen ble igjen ombord som tellemester, og hver gang hanen skulle frakte noen over elva, stod geitekillingen ved landgangen og telte til ti.


Hanen og reven

NR. 20
 HANEN OG REVEN

Det var en gang en hane som sto på en møkkhaug og gol og flakset med vingene. Så kom reven borttil den.

"God dag!" sa reven.
"Jeg hørte nok du gol, " sa han, "men kan du stå på ett ben og gale og blunke, så som far din kunne?" sa Mikkel.

"Det kan jeg både godt og vel," sa hanen og sto på ett ben, men han blunket bare med det ene øyet, og da han hadde gjort det, så brisket han seg og slo med vingene, som om han hadde gjort noe stort.

"Det var vakkert," sa reven; "det er mest likså vakkert som når presten messer i kjerka. Men kan du også stå på ett ben og gale og blunde med begge øynene på èn gang? Det tror jeg snaut du kan!" sa Mikkel.
"Nei, far din, det var kar til mann," sa han.

"Å, jeg kan da det jeg med," sa hanen, og sto på ett ben og blundet med begge øynene og gol.

Hui! satte reven på ham, tok han over nakkenog slengte han på ryggen, så han ikke fikk galt ut, før det bar til skogs med ham så fort Mikkel orket springe.

Da de kom under en gammel kvistegran, slengte Mikkel hanen i bakken, satte poten på brystet hans og ville ta seg en smakebit.

"Du er ikke så gudfryktig du, Mikkel, som far din," sa hanen; "han korset seg og ba for maten han," sa ham.

Jo, Mikkel ville da være gudfryktig - bevares vel. Så han slapp taket og skulle til å legge labbene i kors og lese.
Vips! fløy hanen opp i et tre.

"Du skal nok ikke slippe for det," sa Mikkel ved seg selv; gikk så bort og kom igjen med et par skråfliste etter tømmerhuggerne. Hanen kikket og kikket etter hva det kunne være.

"Hva har du der?" spurte han.

"Det er brev jeg har fått fra paven i Roma," sa reven; "vil du ikke hjelpe meg å lese dem, for jeg er ikke brevsynt sjøl."

"Jeg vil så gjerne, men tørr ikke nå," sa hanen. "Der kommer en skytter; jeg sitter bak leggen; jeg ser'n, jeg ser'n!" sa han.

Da reven hørte at hanen klunket om skytteren, så sprang han det raskeste han kunne.

Den gangen var det hanen som brukte revekroken.


Den syvende far i huset

NR. 21

 Den syvende far i huset

Det var engang en mann som var ute å ferdes. Så kom han langt om lenge til en stor og vakker gård; det var en herregård så gild at den gjerne kunne ha vært et lite slott. “Her skal det bli godt å få hvile ut,” sa han ved seg selv, da han kom innenfor grinda. Tett ved sto en gammel mann med grått hår og skjegg og hugg ved. “God kveld, far,” sa ferdesmannen; “kan jeg få lånt hus i natt?”

“Jeg er ikke far i huset,” sa gamlingen; “gå inn i kjøkkenet og snakk til far min!”

Ferdesmannen gikk inn i kjøkkenet; der traff han en mann som var enda eldre, og han lå på kne fremfor peisen og blåste på varmen.

“God kveld, far, får jeg lånt hus i natt?” sa ferdesmannen.

“Jeg er ikke far i huset,” sa den gamle; “men gå inn og snakk til far min; han sitter ved bordet i stua.”

Så gikk ferdesmannen inn i stua og snakket til den som satt ved bordet; han var mye eldre enn begge de andre, og han satt og hakket tenner, ristet og skalv, og leste i en stor bok, nesten som et lite barn.

“God kveld, far, vil I låne meg hus i natt?” sa mannen.

“Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, han som sitter i benken,” sa mannen som satt ved bordet og hakket tenner og ristet og skalv.

Så gikk ferdesmannen til ham som satt i benken, og han holdt på og skulle få seg en pipe tobakk: men han var så sammenkrøpen og ristet slik på hendene at han nesten ikke kunne holde på pipen.

“God kveld, far,” sa ferdesmannen igjen. “Kan jeg få lånt hus i natt.”

“Jeg er ikke far i huset,” svarte den gamle sammenkrøpne kallen; “men snakk til far min, som ligger i senga.”

Ferdesmannen gikk til sengen, og der lå en gammel, gammel kall, som det ikke var noe annet levende å se på enn et par store øyne.

“God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?” sa ferdesmannen.

“Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, som ligger i vogga,” sa kallen med de store øynene.

Ja, ferdesmannen gikk til vuggen; der lå en eldgammel kall, så sammenkrøpen at han ikke var større enn et spedbarn, og han kunne ikke skjønne at det var liv, på annet enn at det låt i halsen på ham imellom.

“God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?” sa mannen.

Det varte lenge før han fikk svar, og enda lenger før kallen ble ferdig med det; han sa, han som de andre, at han var ikke far i huset, “men snakk til far min, han henger i hornet på veggen.”

Ferdesmannen glante oppover veggene, og til sist fikk han øye på hornet også, men da han så etter han som hang i det, var han ikke annerledes å se til enn et fal som hadde lignelse av et menneskeansikt.

Da ble han så fælen at han skrek høyt: “God kveld, far! Vil I låne meg hus i natt?”

Det pep oppe i hornet som en liten talgtitt, og det var ikke mer enn så han kunne skjønne at det skulle være det samme som: “Ja, barnet mitt!”

Og nå kom det inn et bord som var dekket med de kosteligste retter og med øl og brennevin, og da han hadde spist og drukket, kom det inn en god seng med reinkalvs- feller, og ferdesmannen var nokså glad for det han langt om lenge hadde funnet den rette far i huset.



De tre bukkene som ikke ville ut av erte åkeren

NR. 22

 De tre bukkene som ikke ville ut av erte åkeren


Det var en gang en gutt som skulle gjete tre bukker. De hoppet og spratt og danset og klatret dagen lang inne på fjellet. Men så skulle gutten drive dem hjem til kvelds. Da løp de tre bukkene inn i en erteåker, og gutten var ikke kar om å få dem ut igjen. Alt hva han lokket og truet og bad, hjalp det like lite. Så satte han seg ned på en tue og gråt. Best som han gråt, kom en hare hoppende.

-Hva gråter du for da? sa haren.
-Jeg gråter fordi jeg ikke får bukkene yt at erteåkeren, svarte gutten.
-Jeg skal greie det, jeg, sa haren.

Dermed la han i vei inn på åkeren og skulle jage bukkene ut, men nei, bukkene fikk han ikke råd med, og så satte han seg på en tue og gråt, haren med. Best som det var kom en rev luskende.

-Hva gråter du for da? spurte reven.
-Jeg gråter fordi gutten gråter, og gutten gråter fordi han ikke kan få bukkene ut av erteåkeren, sa haren.
-Jeg skal greie det, jeg, sa reven.

Dermed strøk han i vei og skulle jage bukkene ut, men bukkene fikk han ikke råd med, og så satte han seg på en tue og gråt, reven med. Best det var kom en gråbein tassende.

-Hvorfor gråter du for da, Mikkel? suprte gråbeinen.
-Jeg gråter fordi haren gråter, og haren gråter fordi gutten gråter og gutten gråter fordi han ikke får bukkene ut av erteåkeren, sa reven.
-Jeg skal greie det, jeg, mente ulven.

Dermed lusket han ivei inn på åkeren og skulle jage bukkene ut, men nei, bukkene rådde han ikke med, og så satte han seg ned på en tue og gråt, ulven òg. Best som det var kom en bie summende over heia.

-Hva gråter du for da, gråtass? sa bia.
-Jeg gråter fordi reven gråter , reven gråter fordi haren gråter, haren gråter fordi gutten gråter og gutten gråter fordi han ikke får bukkene ut av erteåkeren, sa gråbein.


-Jeg skal greie det, jeg, sa bia.


Da holdt gutten og haren og reven og gråbein opp med å gråte og lo av den ørvesle bia. Skulle hun greie det som de ikke greide?


Men den vesle bia fløy inn på åkeren, satte seg i øret på en av bukkene og sa:

-S-s-um-m-m-m-m-.....!

Og det forsto bukkene med det samme! De blåste og for av sted det beste de hadde lært, og ut av erteåkeren i en veldig fart!


Bia greide det, hun, til tross for størrelsen!


DE FEM POTETENE

NR. 23

 DE FEM POTETENE


Det var en gang fem nypoteter som lå i jorda og vokste.
Mens de lå der snakket de om hva de ville bli når de ble store.

"Jeg vil bli en kjempepotet," sa den største av potetene.
"Jeg vil bli større enn alle andre poteter. Jeg vil bli så diger at folk slår hendene sammen og sier: Det er den største poteten jeg noen sinne har sett."
"Jeg vil ut på reise," sa den nest største poteten.
"Jeg vil så gjerne komme til Afrika, der det er godt og varmt hele vinteren."
"Jeg vil gjerne bli potetmel," sa den tredje poteten.
"Hvorfor det?" spurte de andre potetene.
"For da kommer jeg i rødgrøten, og det har jeg så lyst til."
"Jeg vil komme til kongens slott og bli servert på et sølvfat for selve kongen," sa den fjerde poteten.
Den hadde ligget og tenkt ut dette fine ønsket mens de andre hadde snakket, og det var et fint ønske det, sa de tre første potetene.

"Du bør også ønske deg det," sa de til den femte poteten. Den var mindre enn alle de andre potetene.
"Jeg vil heller bli settepotet jeg," sa den så lavt at de nesten ikke hørte det.
Da lo alle de andre potetene: "Ha, ha, han vil vli settepotet," sa de.
Den vesle poteten ble rød over hele seg, fordi de andre lo av den.


Og sommeren gikk, og det ble høst. En dag kom bonden og hakket potetene opp av jorda. Gutter og jenter tok dem opp i sekker som ble kjørt inn til potetkjelleren. Der ble potetene sortert etter størrelse.
Da bonden fikk se den største av de fem potetene, slo han hendene sammen og sa:
"Det er den største poteten jeg noen gang har sett. Den vil jeg sende til avisa," sa han.
Og det gjorde han.
I avisen tok de bilde av poteten sammen med en fyrstikkeske. Det kom i avisen for alle skulle se bilde av den største poteten i landet. Men etterpå ble den lagt i et skap. Og der ble den glemt. Den tørket og skrumpet inn og ble ikke til noen verdens nytte.

Den nest største poteten ble sendt i en sekk til Afrika. Men i Afrika spiser de også poteter. Ikke før var poteten vår kommet i land der, så ble den solgt til en araber. Han spiste den opp.

Den tredje poteten ble sendt i en sekk til potetmelsfabrikken. Der ble den badet og raspet og ristet og tørket. Da var den blitt til hvitt potetmel. Melet ble sendt til Lillesand. Der kom den i bringebærgrøten som en kone kokte til seg selv og alle ungene. Der endte den tredje poteten sine dager.

Den fjerde poteten kom i en sekk som ble sendt til slottet. Der ble den vasket og kokt og lagt på et sølvfat som selve kongen fikk till middag.
"Det var en fin potet," sa han. Og en to tre, så var poteten spist opp.

Den femte poteten ble ikke solgt. Den var for liten. Hele vinteren ble den liggende i potetkjelleren sammen med andre poteter som var like små.
Men da våren kom, ble den lagt ut i sola for å bli sterk og kraftig. Etterpå kom den i jorda. Å da de andre fire potetene var spist opp og borte for lenge siden, lå den minste poteten i jorda og var mor til tretten fine nypoteter.



TROLLDEIG EVENTYR

NR. 24

 TROLLDEIG EVENTYR



Det var en gang en trollmor som bodde ute i skogen sammen med mannen sin og de elleve småtrollungene sine. Om sommeren var de ute i skogen både dag og natt. Om dagen klatret de i trærne, badet i elva og spiste bær. Om natten fant de et stort grantre som de sov under.


Når det ble mørkt i skogen, og månen tittet frem, bandt trollmor halene til de elleve små barna fast i sin hale, så ingen av ungene skulle bli borte i løpet av natten. Så sang hun:


"Når trollmor har lagt sine elleve små troll,
og bunnet dem fast til halen. Da synger hun søtt for sine elleve små troll, de vakkreste ord hun kjenner.

:/:O, ai ai ai ai buff:/:
O, ai ai ai ai buff buff. O, ai ai ai ai buff."

Men om høsten når det ble kaldt og nordavinden blåste i trærne, da sov ikke trollfamilien under trærne lenger. Når det ble mørkt i skogen og månen tittet frem, labbet alletrollene inn i hulen sin. Inne i hulen var det godt og varmt, og der lå de i deilige senger av mose som de hadde plukket i løpet av sommeren.

En kveld da trollmor ropte inn ungene sine fikk hun ikke noe svar. Det var helt stille i skogen.
Trollmor hørte bare regndråpene som sildret ned.

"Hva kan ha hendt med barna våre" sa hun til mannen sin. Hun var både redd og sint. Sint fordi barna hadde løpt sin vei og redd for at de skulle ha gått seg vill i den mørke skogen.

"Kone," sa trollfar, "nå holder du et godt tak i halen min og så går vi ut og finner trollungene"

Da de hadde gått en lang stund, sa trollfar; " Nå er jeg så trett at jeg må hvile med litt på en stein." "Det var bra" sa trollmor, for hun var også sliten.

Da trollmor og trollfar hadde sittet og hvilt seg litt, hørte de noen merkelige lyder. 

"Det er ikke ugla" sa trollfar.
"Og det er ikke reven" sa trollmor.
Trollfar klartret da opp i et tre for å se om han kunne se hva det var. Han så ikke noe, så han hoiet "O,hoi!" Da hørte han noen som svakt svarte "Far" Da han hoiet en gang til ble svaret sterkere og da han ropte enda en gang kom alle trollungene fra til treet.

"Å så godt at vi fant dere" sa trollmor og gav alle barna sine en stor klem.

"Nå holder dere fast i min hale også går vi i en lang rekke hjem."

De skyndte seg hjemover mens vinden ulte og regnet pisket dem i ansiktet.

Til slutt var de endelig hjemme i hulen sin og fikk tatt av seg alt det våte tøyet og krøpet til sengs. De var så trette at de helt glemte å synge sangen sin, så det kan vi gjøre for dem.

Tidlig neste morgen våknet trollmor. Hva var det for leven?

"Atsjo, snufs, host, jeg har så vondt i halsen. Jeg er så tett i nesa. Snufs"
Tenk alle de små trollungene hadde blitt syke fordi   de hadde vært ute i det kalde, våte været.
 
"Ja," sa trollmor, "sånn går det når man ikke gjør som de voksne sier. I dag må dere være inne."

Så måtte alle trollbarna være inne. I begynnelsen var det gøy, for de rullet seg i mosesengene sine, men etterpå ble det bare kjedelig.

"Vi har ingenting å leke med" sa de.
Ingen trær å klatre i, ingen elv å seile med barkebåter på. Alt er bare trist.
"Er det ingen som har noe å leke med?" ropte Rulle, den største av trollungene.
"Nei," svarte de andre ungene i kor.
"Jeg har bare en liten pose med mel som jeg fikk av bakertrollet fordi jeg hjalp det å bære melsekker inn i butikken," sa en liten trollpike.
"Det kan vi ikke bruke, det er da ikke noe gøy," sa de andre ungene.
"Si ikke det," sa Rulle.
"Kom hit med melet." Så tømte han alt oppi en liten bolle.

"Er det noen andre som har noe?" ropte han.

"Ja, jeg men det det er bare litt salt som jeg fikk av bestemor da jeg hjelp henne å feie hulen hennes forrige lørdag," sa en liten trollgutt.

"Det kan ikke brukes, det er ikke noe gøy," ropte trollungene.

"Si ikke det dere," sa Rulle.
"Kom med saltet ditt du, så blander vi det mel og salt og ser hva vi får."
"Det er ikke noe gøy," sa de andre trollungene.
"Si ikke det,"sa Rulle. 
"Er det noen som har noe mer?"
 "Jeg har bare litt varmt vann på termos jeg," sa det mindste trollet.
"Vann, det er ikke noe gøy," skrek ungene, men ikke alle for nå begynte det å bli spennende.

"Si ikke det," sa Rulle.
"Kom så heller vi vannet i bollen."(Blander i vei) Og mens Rulle arbeidet med dette sang han en liten sang.
(Mel: Jeg synge vil en vise alt om en revefyr.)

Vi trollunger i skogen er syke alle mann.
Vi hoster og vi nyser så hard som det går ann.
Vi kjeder oss her inne, vi ingen moro har.
Si ikke det sier Rulle, jeg lager noe rart.

"Hva er det du har laget Rulle?"
"Det ligner på en deig. Kan vi spise den?"
"Nei," sa Rulle, "da får dere bare vondt i magen. Hva skal vi kalle dette?" spurte Rulle.
Trollene tenkte seg om. Så var det en som rakk opp hånden og sa:
"Siden det er et troll som har laget deigen, kan vi vel kalle den for Trolldeig."
"Hurra det var et godt navn. Nå vil vi leke med trolldeigen," ropte ungene i kor. Og så fikk de hver sin bit av deigen. Og vet du hva de laget?
Tenk det er det ingen som vet, for nå er det dere som er trollunger og skal lage akkurat det dere har lyst til.



Prinsesse Gullhår og de tre Bombi Bjørnene

Nr. 25

PRINSESSE GULLHÅR OG DE TRE BOMPI BJØRNENE


Det var en gang i et hus i en hage i en skog at det bodde tre Bompibjørner.
Det var Bompifar, Bompimor og deres lille sønn Bompi.

Så var de i de dager at Bompifar fylte femti år omtrent på denne tiden. Derfor skulle det arrangeres en stor fest i lia. Og det beste av alt var at elgen skulle være taler.

Festen må vi feire, kom vi lager grøt og så går vi på festen, sa Bompifar.

Grøten ble laget og glemt da de gikk ut av huset og opp til festen i lia.
De gjorde noe som er farlig, nemlig å glemme mat på komfyren. Men dette var helt glemt, der den sto og putret og kokte.

Så hadde det seg slikt at det var en prinsesse som var på tur i skogen omtrent samtidig. Og det var prinsesse Gullhår.

Hurra, hei og hopp jeg er så glad i dag. Og hei og hopp, sang hun bortover veien i den nye kjolen sin.

Det er forresten mulig at hun ikke var så glad likevel, for når jeg bare konsentrerer meg, tror jeg kanskje at hun hadde gått seg vill i skogen. Så derfor var nok prinsesse Gullhår nokså sur og grinete.

Grrrrrr, sa hun og sparket borti en stor stein, og det var veldig dumt for det gjorde vondt. I dag er jeg både sulten og sur. Dessuten er kjolen min blitt stygg. Men hva er det jeg kjenner lukten av der borte?

Hun tuslet bortover men så hørte hun en rar lyd oppe i luften. Der kom det et skip flyvende og hun kunne se noen menn som vinket ned til henne.
Ja, ja tenkte hun og tuslet frem til huset.
Det rare var at huset var pyntet med pepperkaker og annet digg.

Hun kjente duften komme nærmere og det luktet grøt. Hun elsket grøt,
fløyelsgrøt, mums, mums.

Hun bestemte seg for å følge lukten. Jøss, skal tro hvem som bor her. Kan det være en heks eller en vakker prins. Prinsesse Gullhår banket på døren.
Ingen svarte.
Så banket hun på vinduet.
Ingen svarte der heller.
Så sjekket hun ytterdøren om den var åpen. Det var den så klart ikke.

Men på baksiden var det et åpent vindu, og der klatret prinsesse Gullhår inn.
For prinsesse Gullhår, vet du, hun var som prinsesser flest: Alltid nysgjerrig, alltid på farten og alltid klar for et eventyr eller to.

Inne i huset kikket prinsesse Gullhår seg rundt. Hun syntes nok ikke huset var like fint som slottet hun bodde i sammen med kongen og den onde stemoren sin. Men det var greit nok lissom. Nok om det.

Så var de grøten da. Prinsesse Gullhår var overrasket over å finne tre kjeler med grøt på ovnen. Før hun begynte med å smake, skrudde hun av komfyren.
Kjelene som sto der var en stor, en mellomstor og en liten.

Først smakte hun på den største grøtkjelen.

Nei, huff, sa Gullhår. - denne grøten er alt for varm. Dessuten er sleiva altfor stor også. Hun fortsatte med den mellomste grøtkjelen. Den falt heller ikke i smak. For kald, mente Gullhår. Dessuten hadde den rosiner i.

Men i den minste grøtkjelen fant hun grøt som var perfekt.- Mmmm, sa prinsesse Gullhår.- Dette er grøt slik grøt skal være. I tillegg er sleiva passe stor.

Prinsesse Gullhår lurte på hvor hun skulle sitte. Skulle hun sitte på den store stolen? Nei, den var altfor stor og hard. Hva med den mellomste stolen? Niks, den var for myk. Men den minste stolen var akkurat passe og på den satte hun seg.

Etter en stund ble prinsesse Gullhår lei av å sitte på den minste stolen.- Nei nå trenger jeg prinsessesøvnen min, sa hun. Dermed gikk hun ut på badet og prøvde de tre tannbørstene som sto der. Først var det den store. -Æsj, den var for stor, sa Gullhår. Så den mellomste, den var også for stor.
Hun så på den minste men mistet lysten til å pusse tennene sine.
Der på busten til den minste tannbørsten så hun to små karer. Karene så på henne og sa surt: Vi vil ha loff, vi vil ha loff.
Hun satte børsten tilbake i tannkoppen og gikk for å finne seg en seng.

Til slutt fant hun soverommet, og der sto det tre senger på rekke og rad.

Hun klatret opp i den største og denne sengen hadde mange madrasser.
Men selv gjennom flere madrasser kunne prinsesse Gullhår kjenne erten som lå under den nederste madrassen.

Så gikk hun opp i den mellomste. Den var litt bedre men den manglet overmadrass og laken.

Så gikk hun videre til den minste sengen og den var nydelig og der sovnet hun.

Langt om lenge kom bompibjørnene hjem igjen etter den fine festen.
Og selv om de hadde vært på fest, var de ikke dårligere enn at de skjønte at noe var galt.
-Hva er det som har skjedd, utbrøt Bompimor med øyne så store som tinntallerkner.
-Noe sa lille Bompi.
-Ja noe har skjedd med grøten, brummet Bompifar .
Min er spist opp klynket lille Bompi.

Og noe har skjedd med stolen til lille Bompi, sa Bompimor.

Kom la oss sjekke badet for sikkerhets skyld. Der kunne Karius og Baktus fortelle om besøket. Men Bompibjørnene skjønte ikke så mye av det som ble sagt.

Så ble det etter hvert leggetid. Og Bompibjørnene gikk inn på soveromet. Heller ikke der var ting som det skulle være.
-Noen har ligget i sengen min, sa Bompifar.
-Min også, sa Bompimor.
-Og noen ligger i min, hylte lille Bompi.

Bompibjørnene syntes prinsesse Gullhår lå der og var så nydelig, så de kysset henne på munnen. Litt etter litt våknet hun opp av den lange søvnen. Nei, æsj glem det med kysset. De vekket henne og hun ble redd og sprang ut av huset.
Bak et tre sto en rev og lurte på om prinsesse Gullhår hadde vært hos bestemor i skogen. Men han kunne jo ikke vite.

Prinsesse Gullhår løp hjem til slottet og siden stemoren var så slem måtte hun feie i grua. Men hun fikk nå hjelp av fuglene så hun ble ferdig fort.

SNIPP - SNAPP -SNUTE
SÅ ER EVENTYRET
SLUTT
 


Løven og Musa

NR. 26

 LØVEN OG MUSA

Det var en gang en mus som gikk tur ute i ørkenen. Bak en stor stein lå det en løve og lurte. Løven sprang fram og satte labben på ryggen til musa.
"Å vær så snill og la meg få gå, så skal jeg hjelpe deg en gang du trenger hjelp." sa musa. Da lo løven høyt så han ristet. " Skal du som er så liten lare å hjelpe meg." sa løven. Men etter en stund lot han musa få gå.
Musa kunne høre løven der han løp, men det den ikke visste var at løven lo så mye at den viklet seg inn i et garn. Garnet hadden en jeger satt opp og nå ble løven redd. Den brølte og kjempet, men kom ikke løs. Musa kunne høre de redde brølene til løven og nå kom han til for å hjelpe.
Den gnagde og gnagde på garnet til det ble et stort hull. Løven kunne endelig komme seg fri, og nå var den glad.
" Tusen takk lille mus, dette skal jeg aldri glemme". sa løven. Og siden den gangen har løven og musa vært venner.


Kyllingene som ikke ville legge seg

NR. 27

KYLLINGENE SOM IKKE VILLE LEGGE SEG

Klikk og Klokk var to små kyllinger som bodde sammen med ni søsken i et hønsehus med ståltak. Og mamma'n deres het fru Høne.

Klikk og Klokk trivdes veldig godt sammen. De likte seg best i gresset bak hønsehuset der ingen så dem.
Men fru Høne var veldig streng, og når hun sa: "Klikk? Klokk?" så måtte de komme med en eneste gang.

Noen ganger ropte hun på dem når hun hadde funnet noe godt å spise. 
Og da sa hun:

"Små kyllinger må spise maten sin, ellers blir de aldri store og sterke."

Noen ganger ropte hun på dem når hun trodde det var fare på ferde, og da ropte hun:

"Små kyllinger må være hos mamma'n sin, for reven kan komme."

Og hver kveld, lenge foør sola gikk ned, ropte hun på dem og sa:

"Små kyllinger må legge seg tidlig, det er sunnest å sovne før sola går ned."
Også bredte hun vingene over Klikk og Klokk og alle søsknene så det ble stappende mørkt.



Stor trollet og Vesle trollet

NR. 28

Stortrollet og vesletrollet

Stortrollet  satt utenfor hulen sin og tok seg en lur, da vesletrollet kom farende mellom trærne, akkurat som en hare. Det bar ikke bedre til enn at vesletrollet for bent i fanget på Stortrollet
- Nå har jeg deg! Brummet stortrollet.
- Kjære, søte, slipp meg, pep vesletrollet.
- Les opp trollregla, så slipper du løs! Brummet stortrollet.
- Kan ikke, kan ikke, pep vesletrollet.
- Har ikke mor din lært deg trollregla? brølte stortrollet.
- Jeg er rent for tjukk i hue! pep vesletrollet.
Da tok Stortrollet neveluren sin og ropte så det braket gjennom skogen:
- Sumpa Runga, Myhank, Sumpa Runga Myhank!
Etter en stund kom Sumpa Runga Myhank med ånden i halsen.
- Hvorfor har du ikke lært sønnen din trollregla? brølte Stortrollet-
- Å, han er så liten og skral, jamret Sumpa Runga, - det er ikke noe som blir sittende i hodet på ham-
- Vet du ikke at alle trollkjærringer som ikke lærer ungene sine trollregla skal dømmes til å miste halen? brølte storetrollet.
- Huffameg, huffameg, jamret Sumpa Runga, - kjære, snille vene stortroll, lær vesletrollet trollregla du, så skal du få den fine, blåbrokete geita mi.
- La gå, sa stortrollet, - jeg har lyst på geitesodd til kvelds.
- Inn i hulen med deg da, sa han til vesletrollet, - her skal du få lære, og sier du ikke etter hvert eneste ord, tyner jeg deg til gørr!
- Ja, sier du ikke oppatt etter stortrollet, og det hvert ord, skal du få så mye juling at du hverken kan gå eller vifte med halen, skjente Sumpa Runga.
- Glem ikke å ta med den brokete geita i kveld! Brølte stortrollet, og så lukket han døra til trollhulen.
Han satte den vesle, skjelvende trollbyttingen foran seg på steinbordet, og selv satte han seg på den store eikestabben.
- Korum, lorum, snorum, bomberibesk, begynte stortrollet.
- Lorum, korum, borum smøre-på-kjeks, pep vesletrollet ynkelig.
- Galt! Brølte stortrollet.
- Galt. pep vesletrollet etter.
- Pass deg! brølte stortrollet og strakte ut neven for å ta vesletrollet.
- Pass deg! pep vesletrollet forskrekket og for som et ekorn oppetter bergveggen, der satt han seg i en sprekk høyr oppunder taket.
- Kom hit, så skal jeg gi deg juling, brølte stortrollet, så berget skalv.
- Kom hit, så skal jeg gi deg juling, pep vesletrollet, og skalv, han med.
Da ble stortrollet villsint. Han for hulen rundt for å få tak i en kjepp, så han kunne pirke ned vesletrollet, men han fant ingen ting, og dermed dunket han hodet i bergveggen, så det smalt lange veier.
Trollene fra nabolaget kom luskende og spurte hva som stor på.
- Jeg blir gæren a'n, brølte stortrollet.
- jeg blir gæren a'n, pep vesletrollet redd fra sprekken sin.
- Få'n hit, så jeg kan klemme'n flat, skrek stortrollet, vill i blikket.
- Få'n hit, så jeg kan klemme'n flat, pep det ynkelig der oppe fra.
Men det syntes de andre trollene var så morsomt at de gav seg til å le og slå seg på knærne. Og da fløy stortrollet på dem, og det ble et slagsmål som hørtes lange veier.
I det samme kom Sumpa Runga traskende med geita som mekret i ett sett.
Stortrollet sluttet brått med å slåss og klødde seg i hårtjafsene, for nå kom han på geitesodden, og magen var tom.
- Her er jeg med den fine geita, sa sumpa Runga,- er vesletrollet min utlært nå?
- Han er en rakker til troll, brølte stortrollet.
- Han er en rakker til troll, pep det oppe fra taket.
- Se, der sitter jo vesletrollet mitt, sa Sumpa Runga. -Har du sagt etter hvert eneste ord som stortrollet har sagt? vennen min.
- Det har jeg gjort, pep vesletrollet.
- Hva, hva, hva, hva skal det bety?! brølte stortrollet.
- Hva, hva, hva, hva skal det bety?! pep vesletrollet.
Da begynte nabotrollene å le enda verre enn før. Nei, maken til lurt vesletroll hadde de ikke støtt på før. Visst hadde han sagt etter stortrollet hvert eneste ord, det kunne de bevitne. Nei maken til luring som det vesletrollet, fantes ikke!
Og mens de lo og bråkte rundt stortrollet, så vesletrollet sitt snitt til å skli ned bergveggen. Med et par hopp var han ute av hulen.
Der løste han geita og gav seg på vei gjennom skogen i full fart.
Den gangen fikk vesletrollet ord på seg for å være det lureste trollet i skogen, og Sumpa Runga fikk beholde halen, for det var ingen som våget å høre vesletrollet i trollregla.
Vesletrollet sjøl skjønte ikke noe av de, han. Men så mye skjønte han at det var best å holde seg langt unna hulen stil stortrollet, og det gjorde han også siden når han hoppet harehopp gjennom skogen.

De tre bukkene som skulle til seters for å gjøre seg fete

NR.29

Dei tre bukkane Bruse som skulle på
 setra og gjera seg feite


Det var ein gong tre bukkar som skulle gå til setra og gjera seg feite. På vegen var det ei bru over ein foss, som dei skulle over, og under den brua budde eit stort fælt troll med augo som tinntallerkar og nase så lang som eit rive-skaft. Fyrst kom den yngste bukken Bruse og skulle over brua. Tripp, trapp, tripp, trapp, sa det i brua. - "Kven er det som trippar på mi bru ?" skreik trollet. - "Å, det er den minste bukken Bruse; eg skal på setra og gjera meg feit," sa bukken; han var så fin i målet. - "No kjem egog tek deg!" sa trollet. - "Å nei, ta ikkje meg, for eg er så liten; bi berre litt, så kjem den mellomste bukken Bruse; han er mykje større." - "Eg får vel det," sa trollet.

Om ei lita stund kom den mellomste bukken Bruse og skulle over brua. Tripp, trapp, tripp, trapp, tripp, trapp, sa det i brna. - "Kven er det som trippar på mi bru?" skreik trollet. - "Å, det er den mellomste bukken Bruse, som skal på setra og gjera seg feit," sa bukken; han var ikkje så fin i målet, han. - "No kjem eg og tek deg!" sa trollet. - "Å nei, ta ikkje meg, men bi litt, så kjem den store bukken Bruse; han er mykje, mykje større." - "Eg får vel det då!" sa trollet.

Rett som det var, så kom den store bukken Bruse:
tripp, trapp, tripp, trapp, tripp, trapp, sa det i brua; han var så tung at brua både knaka og braka under han. -"Kven er det som trampar på mi bru ?" skreik trollet. -
"Det er den store bukken Bruse !" sa bukken; han var fælt grov i målet. - "No kjem eg og tek deg !" skreik trollet.
"Ja, kom du! Eg har to spyd, med dei skal eg stikka dine augo ut! Eg har to store kampestein, med dei skal eg knasa både merg og bein !"sa bukken, og dermed så rauk han på trollet og stakk ut augo på det, knasa både merg og bein og stanga det uti fossen, og så gjekk han til setra. Der vart bukkane så feite, så feite at dei mest ikkje orka å gå heim att; og er ikkje feittet gått av dei, så er dei det enno. Og snipp, snapp, snute, her er eventyret ute.

                  

Din overskrift

NR.30
Bukken som ikke ville heim gå


Ei kjerring leita etter bukken sin. Så trefte ho ein bjørn.
"Kjære min bjørn, bit bukk, bukken vil ikkie heim gå."
"Nei," sa bjørnen.
Så trefte ho ein finn.
"Kjære min finn, skyt bjørn, bjørn vil ikkje bita bukk, bukken vil ikkje heim gå."
"Nei," sa finnen.
Så trefte ho ei fure.
"Kjære mi fure, fell finn, finn vil ikkje skyta bjørn, bjørnen vil ikkje bita bukk, bukken vil ikkje heim gå."
"Nei," sa fura.
Så trefte ho ein varme.
"Kjære min varme, brenn fure, fura vil ikkje fella finn, finnen vil ikkje skyta bjørn, bjørnen vil ikkje bita bukk, bukken vil ikkje heim gå."
"Nei," sa varmen.
Så trefte ho ein varme.
"Kjære mitt vatn, sløkk varmen, varmen vil ikkje brenna fura, fura vil ikkje fella finn, finnen vil ikkje skyta bjørn, bjørnen vil ikkje bita bukk, bukken vil ikkje heim gå."
"Nei," sa vatnet.
Så trefte ho ein okse.
"Kjære min okse, drikk vatn, vatnet vil ikkje sløkkja varme, varmen vil ikkje brenna fura, fura vil ikkje fella finn, finnen vil ikkje skjota bjørn, bjørnen vil ikkje bita bukk, bukken vil ikkje heim gå."
"Nei," sa oksen.
Så trefte ho ein klave.
"Kjære min klave, bind okse, oksen vil ikkje drikka vatn, vatnet vil ikkje sløkkja varme, varmen vil ikkje brenna fura, fura vil ikkje fella finn, finnen vil ikkje skyta bjørn, bjørnen vil ikkje bita bukk, bukken vil ikkje heim gå."
"Nei," sa klaven.
Så møtte ho ei mus.
"Kjære mi mus, gnag klave, klaven vil ikkje binda okse, oksen vil ikkje drikka vatn, vatnet vil ikkje sløkkja varme, varmen vil ikkje brenna fure, fura vil ikkje fella finn, finnen vil ikkje skyta bjørn, bjørnen vil ikkje bita bukk, bukken vil ikkje heim gå."
"Nei," sa musa.
Så trefte ho ei kjette.
"Kjære mi kjette, bit mus, musa vil ikkje gnaga klave, klaven vil ikkje binda okse, oksen vil ikkje drikka vatn, vatnet vil ikkje sløkkja varme, varmen vil ikkje brenna fure, fura vil ikkje fella finn, finnen vil ikkje skyta bjørn, bjørnen vil ikkje bita bukk, bukken vil ikkje heim gå."
"Får eg ein mjølkedrope," sa kjetta.
Så sette ho på musa og musa på klaven og klaven på oksen og oksen på vatnet og vatnet på varmen og varmen på fura og fura på finnen og finnen på bjørnen og bjørnen på bukken, og bukken sprang på kjerringa, og så sprang dei på løevegg og slo av både led og legg.

Din overskrift

Nr. 31
GJERTRUDSFUGLEN


Det var på den tid Vår Herre Jesus vanka på jorda at han og Sankt Peter kom til eit eldhus og der sat ei bakste-kone og baka. Ho heitte Gjertrud.
"Å, må eg få ei brødlefse?" sa Vår Herre Jesus, for han hadde gått langt og ikkje smaka mat.
Ja, Gjertrud laga til eit lite emne, og kjevla det ut. Men di meir ho kjevla, di meir voks det, og då ho hadde steikt det, var det så stor ein leiv at ho hadde ikkje hjarta til å gje han bort.

Så tok ho eit mindre emne og kjevla ut. Men di meir ho kjevla, di meir voks det, og då ho hadde steikt det, var det ein leiv endå større enn den første. Nei, den hadde ho ikkje råd til la han få.

Så tok ho eit ørende lite emne og kjevla det ut. Men di meir ho kjevla det, di meir voks det, og då ho hadde steikt den leiven, var han så stor ho aldri hadde baka ein leiv så stor. Så var det rådlaust å gje bort den lefsa med.

Då sa Vår Herre Jesus:
"For du ikkje brødet unte meg, skal du søkja di næring mellom bork og ved, og ikkje drikka før regnet feil ned!"sa han. Men då vart Gjertrud til ein fugl som fauk opp-igjennom pipa. Han laut leita opp maten sin mellom borken og veden og supa regnvatnet. Det er gjertruds-fuglen dei kallar.


Din overskrift

NR.32
Mannen som skulle stelle hjemme

Det var ein mann ein gong som alltid var harm på kona si, av di han støtt skle ut på arbeid åleine, men ho gjekk inne og inkje gjorde. Han grein for dette ei lang tid, og så vart kona lei av å høyra på dette gnålet. Så sa ho at ho dagen etter skulle ta utearbeidet, så kunne han vera inne og stella huset. Dette vart dei då sameinte om.

Morgonen etter tok kona ljåen og skulle ut på slåtteteigen; men mannen tok til å stella inne i huset. Det første han skulle gjera, var å kinna. Han slo rømmen opp i strokken og tok til å kinna best han kunne. Rett som det då var, kom han i hug at grisen ikkje hadde fått mat. Så skulle han ut med noko til den; men då han kom til gris-huset, hadde grisen brote seg ut. Då han så kom inn att, hadde grisen kome inn i stova og stod og åt på rømmen som flaut over golvet, for kinna hadde han kvelvd. Han slo til grisen og jaga han ut. Han tykte det var reint gale med all den rømmen som var nedslegen, og visste lenge ikkje kva han skulle finna på; men så kom han på at han skulle fløyta dei mjølkekjeralda som dei hadde ståande. På den måten fekk han mykje rømme, og den slo han opp i kinna og gav seg til å kinna på nytt lag. Då han så hadde halde på med dette eit bel, kjende han at han var tyrst, tok så ei krus og gjekk til kjellaren, ville finna seg ein tår øl. Han tok tappen or tunna, men så kom han til å tenkja på grisen, at han gjerne var komen inn i stova og kvelvde kinna ein gong til. Så sprang han opp i stova, men gløymde å setja tappen inn i toppa. Då han så håtta at han stod med tappen i handa, laut han ned i kjellaren igjen, men då hadde alt ølet deira runne ned.

Det leid då så langt på dagen at han laut tenkja på eitkvart til middagsmat. Først laut han då til brunnen etter vatn, men grisen skulle ikkje få ta rømmen ein gong til, tenkte han, derfor hatt han kinna på ryggen. Då han så luta seg ned etter vatnet, rann rømmen ut or kinna og ned i brunnen. Ja, nå var rømmen borte, tenkte han; men graut laut dei ha korso. Dermed gjekk han inn og slo vatn i gryta og tok til å koka. Rett som han då stod og rørde i gryta, hugsa han på at han hadde gløymt å setja ut heimekua. Så laut han ut og gjera det. Han hadde ikkje stunder til å ha kna i hagen, derfor leidde han henne oppå torv-taket på huset og hatt enden av eit reip kring halsen på kua, men den hin enden sleppte han ned gjennom skorsteinspipa. Då han så kom inn att, hatt han tauet kringom den eme foten sin og tok så til å røra i grauten att. Men lenge var det ikkje før kua valt utføre, og dermed drog ho mannen eit langt stykke opp i skorsteinen, der hang han med føtene opp og hovudet ned.

Kona på slåtteteigen tykte det varde lenge før folka vart ropte heim til middag. Så gjekk ho heim og ville sjå kor til stod. Det første ho såg heime, var kua som hang mellom himmel og jord. Ho skunda seg og tok Ijåen og skar av tauet. Dermed vart kua laus, men tauet f6r i veret, og mannen datt ned gjennom skorsteinen. Då kona kom i kjøken, låg han over randatreet.

Din overskrift

NR.33
ULVEN KJEM, ULVEN KJEM

Det var ein gong ein gjetargut som vakta sauene for folk i landsbyen. Kvar morgon samla han saman sauene og dreiv dei ut på beite, kvar kveld samla han dei igjen, og dreiv dem tilbake til landsbyen.

Nokre dagar kunne det vera fint der oppe i fjellskråningea, og tida gjekk fort, men andre dagar kjeda han seg, og tida fall lang, fordi han ikkje hadde anna å gjera enn å sjå på sauene som gjekk der og grasa frå morgon til kveld.

Ein dag fann han på noko å mora seg med: "Ulven kjem! Ulven kjem!" ropte han av full hals. "Det er ein ulv som vil ta sauene!"
Folk i landsbyen sleppte alt dei hadde i hendene og kom springande alt dei orka for å jaga bort ulven. Men så var det jo ingen ulv; dei fann berre gjetarguten som lo så tårene trilla då han fekk sjå dei sinte, raude fjesa.

Gjetarguten prøvde det same påfunnet både éin gong til og fleire gonger, og kvar gong kom folka opp frå landsbyen for å hjelpa han mot ulven. Men så, seint ein vinterkveld, nettopp som guten skulle til å samla sauene for heimturen, kom ulven verkeleg. Han merka det først på sauene, som med eitt blei så urolege og gav seg til å breka. Og like etter kunne han skimta ein lang, grå skugge som nærma seg flokken gjennom halvmørkret. Nå var guten skikkeleg redd, for ulven såg stor og farleg ut, og han hadde berre gjetarstaven sin å slåst med. Han begynte å ropa så høgt han kunne: "Ulven kjem! Ulven kjem! Det er ein ulv som vil ta sauene!" Men denne gongen kom det ingen folk springande frå landsbyen for å hjelpa han. Ein og annan såg opp då dei høyrde ropa, men dei fleste rista berre på hovudet og sa til kvarandre: "Nei, den går ikkje lenger! Han har narra oss med det der éin gong for mykje!"
Før guten klarte å henta hjelp, hadde ulven teke heile saueflokken.

Ingen vil tru ein lygnhals - sjølv når han talar sant.

Din overskrift

NR. 34
Katten med støvlene


Det var en gang en møller. Han hadde tre sønner, et esel og en katt. De tre sønnene hans måtte passe mølla, eselet måtte bære korn og mel, og katten skulle fange døde mus.

Da mølleren døde, delte de tre sønnene arven etter han. Den eldste fikk mølla, den mellomste eselet, og den yngste fikk katten. Det var han ikke særlig fornøyd med, og sa bedrøvet til seg selv:

- Den eldste broren min kan male korn på mølla, den mellomste kan ri på eselet, men hva kan jeg gjøre med katten? Når jeg har laget meg et par hansker av skinnet, er det slutt på den arven.

Katten hadde forstått alt som ble sagt, og sa:

- Hør nå her. Hvorfor skal du slå meg i hjel? Skaff meg heller et par støvler så jeg kan vise meg blant folk. Det kommer du ikke til å angre på.

Møllersønnen syntes det var merkelig at katten kunne snakke. Men siden skomakeren akkurat kom forbi, lot han ham ta de målene som trengtes, og en stund etterpå, hadde katten fått støvlene sine.

Den tok dem på seg, og fant en sekk som den fylte litt korn i bunnen av. Så bandt den en snor rundt sekken, tok den på ryggen, og gikk ut av døra på to bein, akkurat som et menneske.

I landet der dette hente, hadde de på den tiden en konge som var så forferdelig glad i rapphøns. Disse fuglene var så sky at det var umulig for jegerne å treffe dem. Men nå hadde katten funnet en bedre måte å fange dem på. Den gikk inn i skogen, åpnet sekken og strødde litt av kornet utenfor. Så gjemte den seg bak en busk. Det varte ikke lenge før rapphønsene kom løpende. Først spiste de kornet som lå på bakken, etterpå hoppet de inn i sekken for å finne mer. Da det var mange nok der inne, snørte katten sekken sammen, og så var de fanget.

Katten tok sekken på nakken, og gikk direkte til kongens slott.

- Stans!

Det var en av vaktene som ropte.

- Hvor skal du?

- Til kongens slott, svarte katten.

- Er du gal?

Vakten trodde ikke sine egne ører. Hva hadde en katt hos kongen å gjøre? Men en av de andre vaktene sa:

- Bare la den gå. Kongen kjeder seg ofte. Kanskje det ville glede ham å høre at den spinner og maler.

Da katten kom inn til kongen, bukken den dypt og sa:

- Grev Carabas ber meg hilse Deres Majestet og bringe Dem disse rapphønsene han nettopp har fanget.

Kongen ble både glad og overrasket da han så de fine, fete rapphønsene, og han befalte at katten skulle få komme i det kongelige skattkammer, der den kunne ta med seg alt det gullet den greide å bære.

- Ta det med hjem til herren din, sa kongen. - Hils ham og si mange takk for gaven.

Imens satt den fattige møllersønnen hjemme ved vinduet med hodet i hendene.

- Nå har jeg brukt opp alle pengene mine, tenkte han. - Hva skulle vel katten ha støvler til?

Akkurat da kom katten inn, slengte sekken av ryggen, åpnet den og strødde gullet utover gulvet.

- Her har du betaling for støvlene, sa den. - Jeg skal hilse deg fra kongen og si takk.

Møllersønnen var glad for pengene, men han kunne ikke forstå hvor katten hadde fått dem fra. Katten fortalte ham alt sammen, og sa:

- I morgen ta jeg støvlene på meg igjen, da skal du bli enda rikere. Jeg sa forresten til kongen at du er greve.

Så begynte katten å gå på jakt hver eneste dag, og hele tiden kom den hjem med penger. Men en gang den stod nede i slottskjøkkenet og varmet seg ved grua, kom kustek inn og ropte:

- Til Blokksberg med både kongen og prinsessen! Jeg skulle akkurat ned til vertshuset for å spille kort, og så skal jeg plutselig kjøre dem en tur langs sjøen isteden. Tørst er jeg også!

Da katten hørte dette, listet den seg hjem til møllersønnen.

- Hvis du vil bli en virkelig greve, og attpåtil rik, skal du blir med meg ned til sjøen og ta et bad.

Møllersønnen visste ikke riktig hva han skulle si til det. Likevel fulgte han med katten, kledde av seg og hoppet i vannet. Katten tok klærne hans og gjemte dem under en busk.

Ikke før den var ferdig med det, så kom kongen kjørende, og katten tok til å jamre og klage:

- Å, hjelpe meg, Deres Majestet! Min herre, grev Carabas, bader her i sjøen. Men så kom det en tyv og stjal alle klærne hans. Nå er det umulig for greven å komme seg opp av vannet. Og blir han der, fryser han ihjel.

Da kongen hørte det, lot han en av tjenerne forte seg hjem til slottet etter noen kongelige klær, og etterpå inviterte han gre Carabas opp til seg i kareten. Dette hadde prinsessen ikke noe imot, greven var ung og pen, og hun likte ham med det samme.

Mens greven kjørte med kongen og prinsessen, løp katten i forveien, og kom til en stor eng. Der fikk det over hundre karer og høyet.

- Si meg, godtfolk, hvem eier denne enga? spurte katten.

- Den store trollmannen, svarte karene.

- Hør nå her, sa katten. - Snart kommer kongen forbi, og når han spør hvem det er som eier denne enga, skal dere svare: “Grev Carabas”. Gjør dere ikke det, skal jeg rive hodene av dere alle.

Så løp katten videre og kom til en åker. Den var så stor at det var umulig å se slutten på den. Der stod det over to hundre karer og skar korn.

- Si meg, godtfolk, hvem eier denne åkeren? spurte katten.

- Den store trollmannen, svarte karene.

- Hør nå her, sa katten. - Snart kommer kongen forbi, og når han spør hvem som eier denne åkeren, skal dere svare: “Grev Carabas”. Gjør dere ikke det, river jeg hodene av dere alle sammen.

Til slutt kom katten til en stor skog. Der holdt over tre hundre karer på med å felle de store eiketrærne.

- Si meg, godtfolk, hvem eier denne skogen? spurte katten.

- Den store trollmannen, svarte karene.

- Hør nå her, sa katten. - Snart kommer kongen forbi, og når han spør hvem som eier denne skogen. skal dere svare: “Grev Carabas”. Gjør dere ikke det, river jeg hodene av dere alle.

Så gikk katten videre. Alle mennene snudde seg forbauset etter den. De var litt redde, for den så både merkelig og mystisk ut der den gikk avgårde i støvlene sine, akkurat som et menneske.

Det varte ikke lenge før katten kom til trollmannens slott. Uten å nøle gikk den inn, for modig var den. Og da den stod foran den store, mektige mannen, bukken den dypt og sa:

- Jeg har hørt at du kan forvandle deg til alle slags dyr. Når det gjelder hund eller rev eller ulv, tror jeg det gjerne. Men elefant - det vil jeg se først. Derfor er jeg kommet hit.

- Det er ingen kunst, svarte trollmannen stolt, og i samme øyeblikk var han forvandlet til en elefant.

- Storartet, sa katten. - Men kan du forvandle deg til en løve også?

- Ingen kunst, svarte trollmannen.

Dermed stod det en løve foran katten.

Katten lot som den ble redd, og ropte:

- Det er helt utrolig! Det er fantastisk! Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at dette gikk an. Men et lite dyr kan du vel ikke forvandle deg til? En mus, for eksempel. Det tror jeg ikke du greier, selv om du er den største trollmannen i hele verden.

- Ikke det? sa trollmannen.

Og han hadde ikke før sagt det, så pilte det en liten mus på gulvet.

Katten kastet seg over den, og åt den med hud og hår.

I mellomtiden kjørte kongen videre sammen med grev carabas og prinsessen, og kom til den store enga.

Kongen spurte hvem som eide den, og de hundre karene svarte:

- Grev Carabas

Akkurat som katten hadde befalt dem.

- Det er et vakkert jordstykke De har, hr. greve, sa kongen.

Så kom de til kornåkeren.

- Hvem eier denne åkeren? spurte kongen.

- Grev Carabas, svarte de to hundre karene.

- Det er sannelig en stor eiendom De har, hr. greve, sa kongen.

Litt etter kom de til skogen.

- Hvem eier denne skogen? spurte kongen.

- Grev Carabas, svarte de tre hundre karene.

- De må være en rik mann, hr. greve, sa kongen. - Ikke engang jeg eier en så vakker skog.

Endelig kom de til trollmannens slott. Der stod katten oppe på trappa og ventet på dem. Da kareten stanset, hoppet den ned, åpnet døra og sa:

- Velkommen, Deres Majestet. Min herre, grev Carabas eier dette slottet, og han er lykkelig over at De vil vise han den ære å besøke ham.

Kongen ble overveldet da han så det praktfulle slottet. Det var nesten større og vakrere enn hans eget. Grev Carabas selv førte prinsessen opp trappene og inn i salen, som strålte av gull og diamanter.

Og så ble prinsessen forlovet med greven, og da kongen døde, ble greven konge etter ham.

Og katten med støvlene ble statsminister.

De tolv villendene

NR. 35
De tolv villendene


Det var en gang en dronning som var ute og kjørte. Det var om vinteren, og det var nettopp kommet nysnø. Da hun var kommet et stykke på vei, begynte hun å blø neseblod, og så måtte hun ut av sleden. Mens hun stod på gjerdet og så på det røde blodet og den hvite sneen, kom hun til å tenke på at hun selv hadde tolv sønner, men ingen datter, og så sa hun ved seg selv:

“Hadde jeg bare hatt en datter så hvit som sne og så rød som blod, så kunne det gjerne være det samme med sønnene mine.”

Ikke var det sagt, før det kom en trollkjerring til henne.

“En datter skal du få,” sa hun, “og hun skal være så hvit som sne, og rød som blod, men så skal sønnene dine være mine. Du skal bare ha dem hos deg til barnet er døpt.”

Da tiden kom, fikk dronningen en datter, og hun var så hvit som sne og så rød som blod, akkurat som trollkjerringa hadde sagt. Derfor kalte de henne Snehvit og Rosenrød. Det ble stor glede i kongsgården, og dronningen ble gladere enn alle de andre. Men da hun kom til å tenke på det hun hadde lovet trollkjerringa, fikk hun en sølvsmed til å lage tolv sølvskjeer, en til hver prins. Så lot hun han lage enda en til, og den gav hun til Snehvit og Rosenrød.

Best som prinsessen var døpt, ble prinsene skapt om til tolv villender, og fløy sin vei. Og siden så de ikke mer til dem, de var borte, og de ble borte. Men prinsessen vokste opp, og hun ble både stor og vakker. Men ofte var hun så underlig sørgmodig, og ingen kunne skjønne hva det var som feilte henne.

Men så var det en kveld at dronningen også var svært trist, for det kom vel maneg underlige tanker til henne når hun kom sønnene sine i hu. Så sa hun til Snehvit og Rosenrød:

“Hvorfor er du så trist, barnet mitt? Er det noe som feiler deg, så bare si fra. Er det noe du ønsker deg, så skal du få det.

“Jeg synes bare det er så ensomt,” sa Snehvit og Rosenrød. “Alle andre har søsken, men jeg er helt alene.”

“Du har nok også hatt søsken,” sa dronningen. “Jeg har hatt tolv sønner, og de var brødrene dine. Men alle dem gav jeg bort for å få deg.” Og så fortalte hun alt om hvordan det hadde gått for seg.

Da prinsessen hørte det, hadde hun ikke ro på seg. Alt det dronningen gråt og bar seg, så hjalp det ikke, nå ville hun av sted, for hun mente hun var skyld i alt sammen. Og til sist vandret hun bort fra kongsgården. Hun gikk så langt ut i verden at en skulle ikke trodd en fin jomfru kunne greie å gå så langt.

Endelig kom hun inn i en stor skog. En dag ble hun så trett, så trett. Så satte hun seg ned på en tue, og der sovnet hun. Da drømte hun at hun gikk enda lengre inn i skogen og kom til en tømmerstue, og der var brødrene hennes. I det samme våknet hun, og rett foran seg så hun en oppgått sti i den grønne mosen, og stien gikk dypt inn i skogen. Hun fulgte den, og langt om lenge kom hun til et slikt tømmerhus som hun hadde drømt om.

Da hun kom inn i stua, var det ingen inne. Men det var tolv senger der, tolv stoler, tolv skjeer og tolv av alle ting. Da hun så det, ble hun så glad som hun ikke hadde vært på mange år, for hun skjønte straks at det var nok her brødrene hennes bodde, og det var nok de som eide sengene og stolene og skjeene. Hun la på varmen og sopte og redde sengene og kokte mat og pyntet det beste hun hadde lært. Og da hun hadde kokt maten og laget i stand til dem alle, så spiste hun selv, men skjeen glemte hun igjen på bordet. Etterpå krøp hun inn under sengen til den yngste for å legge seg til å sove.

Ikke før hadde hun lagt seg, så hørte hun at det tok til å suse så underlig i luften, og så kom alle tolv villendene flyvende inn. Men i det samme de kom over døstokken. ble de til prinser.

“Nei, så godt og varmt det er her!” sa de. “Gud signe den som har lagt på varmen og kokt slik god mat til oss!” Så tok de hver sin sølvskje og skulle til å spise.

Men da alle hadde tatt sin, lå det enda en igjen, og den var så lik de andre at de ikke kunne se forskjell. Da så de på hverandre og undret seg.

“Det der er nok skjeen til søsteren vår,” sa de. “Og er skjeen her, så kan ikke hun være langt borte heller.”

“Er det skjeen til søster vår, og er hun her, så skal hun dø, for det er hun som har skylden for alt det vonde vi har lidd,” sa den eldste prinsen. Og hun lå under sengen og hørte alt sammen!

“Nei,” sa den yngste prinsen, “det ville være synd å drepe henne. Hun kan ikke for at vi har det vondt. Skulle noen ha skylden, måtte det være mor vår.”

De gav seg til å lete etter henne både høyt og lavt. Da de så under senga til den yngste, fant de henne og drog henne frem.

Den eldste prinsen ville at de skulle drepe henne, men hun bad så vakkert for seg:

“Å, kjære dere, ikke drep meg! I mange år har jeg lett etter dere, og kunne jeg bare frelse dere, skulle jeg gjerne ofre livet mitt!”

“Ja, vil du frelse oss, så skal du få leve,” sa de. “For du kan nok, om du bare vil.”

“Å, bare si meg hvordan, så skal jeg gjøre det,” sa prinsessen.

“Du skal sanke myrull,” sa prinsene. “Den skal du karde og spinne og veve, så skal du klippe til og sy tolv luer, tolv skjorter og tolv kluter, en til hver av oss, og mens du gjør dette, skal du hverken tale eller le eller gråte. Greier du det, er vi frelst.”

“Men hvor skal jeg få myrull til så mange luer og skjorter og kluter fra?” sa Snehvit og Rosenrød.

“Det skal vi vise deg,” sa prinsene, og så tok de henne med ut på en stor, svær myr. Der stod det fullt av myrull og duvet i vinden og glinset i solen, så det skinte som sne lang vei.

Aldri hadde prinsessen sett så mye myrull før, og hun tok til å plukke det beste hun hadde lært. Og når hun kom hjem om kvelden, tok hun på å karde og spinne dunen. Slik gikk det både vel og lenge. Hun sanket myrull, og ved siden av det stelte hun for prinsene, hun både kokte for dem og redde opp sengene deres. Om kvelden kom de susende hjem som villender, om natten var de prinser, men om morgenen fløy de av sted igjen og var villender hele dagen.

Men så hendte det en dag hun var ute på myra - og det var visst akkurat den siste dagen - , så kom den unge kongen som styrte riket. Han var ute på jakt og kom ridende over myra. Han stanset og tenkte på hvem vel den deilige jomfruen kunne være som gikk og sanket myrull. Han spurte henne, men hun svarte ham ikke et ord. Men han syntes så godt om henne at han ville ta henne med seg hjem og gifte seg med henne. Så sa han til tjenerne sine at de skulle sette henne på hesten hans. Snehvit og Rosenrød vred hendene sine og pekte på sekkene. Og da kongen skjønte at hun gjerne ville ha de med seg, sa han til tjenerne at de skulle lesse på dem også. Da de det hadde gjort, gav prinsessen seg til tåls, for kongen var både en snill og vakker mann, og han var svært blid og vennlig mot henne.

Men da de kom hjem til kongsgården og den gamle dronningen, som var stemor hans, fikk se Snehvit og Rosenrød, ble hun sint fordi den unge jomfruen var så vakker, og så sa hun til kongen.

“Du kan vel skjønne at denne jenta du har tatt med deg og vil gifte deg med, er en heks. Hun verken taler eller ler eller gråter, jo!”

Kongen hørte ikke på hva hun sa. Han holdt bryllup og giftet seg med Snehvit og Rosenrød. Og de levde både lykkelig og glade. Men hun glemte aldri å sy på skjortene.

Før året var omme, fikk Snehvit og Rosenrød en liten prins, og da ble den gamle dronningen enda sintere og mer misunnelig enn før. Da det led ut på natten, listet hun seg inn til Snehvit og Rosenrød mens hun sov, og så tok hun barnet og kastet det i ormegården. Siden skar hun dronningen i fingeren og smurte blodet om munnen til henne. Og så gikk hun til kongen.

“Nå får du komme og se,” sa hun, “hva det er for en du har tatt til dronning, for nå har hun ett opp barnet sitt!”

Da ble kongen så lei at han nesten begynte å gråte.

“Ja, det må vel være sant når jeg ser det med mine egne øyne,” sa han. “Men hun gjør det sikkert ikke en gang til. Vi får spare henne denne gangen.”

Før året var omme, fikk hun en sønn til, og med ham gikk det akkurat som den første. Stemoren til kongen var blitt enda mer misunnelig, og om natten mens dronningen sov, listet hun seg inn til henne, tok barnet og kastet det i ormegården. Etterpå skar hun dronningen i fingeren, smurte blodet om munnen hennes og sa til kongen at nå hadde hun ett opp dette barnet også. Da ble kongen så trist, så trist.

“Ja, det må vel være sant når jeg selv har sett det,” sa han. “Men hun gjør det sikkert ikke en gang til, og for denne gangen vil vi spare henne.”

Før året var gått, fødte Snehvit og Rosenrød en datter, og henne kastet også dronningen i ormegården. Mens den unge dronningen sov, skar hun henne i fingeren, smurte blodet om munnen hennes og sa til kongen:

“Nå kan du bare komme og se om det ikke er sant at hun er en heks, for nå har hun ett opp det tredje barnet sitt også.”

Da ble kongen så sørgmodig at det var ikke måte på. For nå kunne han ikke spare henne lengre, nå måtte han la henne brenne levende på bålet. Men da bålet var tent og hun skulle stige opp på det, gjorde hun tegn at de skulle ta tolv fjeler og legge dem rundt bålet, og på dem la hun luene og skjortene og klutene til brødrene sine. Men i skjorten til den yngste manglet det venstre ermet, for det hadde hun ikke rukket å få ferdig. Ikke før hadde hun gjort det, så hørte de det suste og bruste i luften, og så kom tolv villender flygende over skogen. lle tok hver sin kledning og fløy av gårde igjen.

“Nå kan du riktig se at hun er en heks,” sa stemoren til kongen. “Bare få henne brent før veden brenner opp.”

“Å,” sa kongen, “ved har vi nok av, vi har hele skogen å ta av. Jeg vil vente enda litt, for jeg har lyst å se hva enden blir på dette.”

I det samme kom de tolv prinsene ridende. Og så vakre var de at ingen hadde sett maken. Men den yngste hadde en andevinge istedenfor den vestre armen.

“Hva er det som står på her?” spurte prinsene.

“Å jo,” sa kongen, “dronningen min skal brennes, for hun er en heks, og hun har ett opp barna sine.”

“Nei, hun har nok ikke ett opp barna sine,” sa prinsene. “Nå kan du tale, søster, for du har frelst oss, og nå kan du frelse deg selv.”

Så fortalte Snehvit og Rosenrød om alt, og prinsene tok kongen med seg og førte ham bort til ormegården. Der lå de tre barna og lekte med ormer og padder, og deiligere barn skulle du aldri sett.

Kongen tok barna og bar dem bort til stemoren, og så spurte han hviklen straff hun mente den burde ha som kunne ha hjerte til å forråde en dronning og tre slike nydelige barn.

“Den burde en spenne mellom tolv ville hester, så hver tok sitt stykke,” sa den gamle dronningen.

“Selv har du sagt dommen, og selv skal du få li den,” sa kongen. Så ble den gamle dronningen spent mellom tolv ville hester, og hver av dem tok sitt stykke. Men kongen tok med seg Snehvit og Rosenrød og barna sine og de tolv prinsene, og så reiste de hjem til foreldrene og fortalte alt som hadde hent. Og nå ble det stor fryd og glede over hele kongeriket, for nå var jo prinsessen frelst, og hun hadde frelst de tolv brødrene sine også.